Vårt eget paradis i Rotvika

Ja, altså, som jeg fortalte i mitt forrige innlegg om min Sommerforelskelse i havgapet, så hadde vi fortsatt igjen turen til vårt paradis i Nærøy i Trøndelag som en avslutning på årets sommerferie. Hold dere fast, for dette blir et langt innlegg! (Så er dere advart)

 

Naustet, Rotvika, vårt paradis!

En tidlig morgen manøvrerte vi igjen bilen på veien og reiste fra vakre Harøya, og ved hjelp av noen ferjer var vi snart på fastlandet igjen - og nå tilbakela vi igjen både timer og kilometer på vår ferd gjennom vakker natur, på vei mot det store målet. Vi hadde en overnattingsstopp i Trondheim hvor vi besøkte vår yngste sønn og hans samboer, men neste morgen var på nytt målet i sikte - klarere enn på lenge. Noen timer og kilometer senere var vi fremme, bare innom å hilse på lillebror og hente redningsvester - og så...

Med min kropp som ikke er spesielt god på bæring, så var det godt å få bærehjelp av den yngste av mine trønder-nevøer. På den måten slapp Sri (min mann) å gå opp og ned mellom bil og båt så fryktelig mange ganger. Tenk å være så heldig a', at du får en unggutt til å gidde å være med på å hjelpe ei gammal tante ;-)  Neida, det har aldri vært noe stort problem - det er gode unger, disse tanteungene mine.

 

Rotvikvatnet

Men altså... Når jeg nå fikk på meg gummistøvlene og ryggsekken og begynte på spaserturen gjennom skauen, ned til vannet - litt sånn over stokk og stein, og gjennom myr og på kladdeføre - da kjente jeg at jeg var kommet dit jeg hører hjemme. Der jeg kan legge fra meg alt som bekymrer meg og bare være til stede i øyeblikket. Det er så jeg kjenner at pulsen roer seg for hvert minutt, og jeg blir stadig mer og mer klar for å legge meg bakover og bare kikke opp på himmelen, utover vannet, opp langs fjellsida og over på andre sida av vannet - til en del av opphavet mitt - til gården der min bestemor vokste opp - og til huset der mine oldeforeldre bodde mot slutten av sitt liv...


Der - på den andre siden av vannet ligger noe av min egen opprinnelse

Nåvel, før jeg kunne komme så langt måtte vi komme oss til hytta. Nå var det bare å jumpe i båten! Og det kan jeg fortelle dere at det må ha vært et syn for gudene! De ville fått seg en god latter! Tenk dere - kroppen min, stiv som en stokk etter mange timer i bil... Nåja, alle og enhver kan vel bli litt stive og støle av det? I hvert fall kjente jeg da at min fibromyalgibefengte kropp nå hadde ganske store odds imot seg, uansett hvilke bevegelser som ble forventet av den. Så jeg lurte veldig på hvordan i all verden jeg skulle klare å komme meg oppi båten??? Med hjelp av min mann og min nevø kom jeg meg oppi - ikke spesielt grasiøst kanskje, men i hvert fall oppi. 

En unnselig liten plass, som har stor plass i våre hjerter

Etter en litt trøblete start, vi kjører jo ikke båt hver dag..., så kom vi da omsider i gang og fikk tøffet oss innover vannet og mot Naustet - og vårt eget private paradis. Som navnet tilsier ikke noe slott, bare et bitte lite naust, akkurat stort nok til at vi har tak over hodet - og frihet til våre tanker og drømmer, helt uten innblanding av tv, telefon, data, trafikk og folk. 

Nå begynte det å bli kveld og vi gledet oss til å legge oss i vår nyinnkjøpte seng. En sånn luftmadrass i dobbeltsengstørrelse, som er så høy at det går an å komme inn i- og ut av senga uten å måtte ha heisekran om morran. Men etter å ha prøvd en stund oppdaget vi at aggregatet var i stykker og dermed måtte vi den første natten ta til takke med den gamle sovesofaen - som ikke er mer ei flatseng på gulvet, dermed var det tidlig opp neste morra. Min kjære måtte agere heisekran og muskelmann for å få med seg sin kjære ut på trammen for en deilig kopp morra-te. 

Utsikt fra senga, rett over til oldefarhuset i Sjølia

Den første morran var verdt alt strev og var kanskje det beste ved hele ferieuka i vårt paradis. Når du sitter der, iført en litt for liten fleecegenser, ei sliten joggebukse, ullsokker og slippers - med tekoppen mellom hendene... og du ser hvordan himmelen og vannet danser i fargespillet av en soloppgang så vakker som et fargerikt sjal som skjødesløst kastes utfor en klippe og gir inntrykk av både bevegelse og fullstendig ro på en gang. Alle lyder forsvinner - du hører kun det du ser, ploppet fra fiskens vaken i vannflaten, innsektenes vingesurr i det de passerer forbi ansiktet ditt, kubjeller fra kyrne som lunter rundt på andre siden av vannet. Det finnes ingen bedre måte å finne tilbake til sitt eget indre...

Grytidlig morgen, nesten natt, i paradis

For første gang på mange år viste værgudene seg å være mildt stemt mot mossinger på besøk i Trøndelag - og vi hadde nydelig vær hele uken. Litt farting rundt omkring på besøk til familie og venner ble det selvfølgelig, for når man bor så langt fra hverandre så er det jo utrolig deilig å få være sammen når man først har hverandre i nærheten. Det er sånne ting som gir meg gode minner å leve videre på. Jeg elsker familien min, og alle mine gode venner og verdsetter all den tid jeg får med dem. Men utover slike besøk og et og annet stopp i butikken for forsyninger så var vi på hytta. 

Natten er fredfull og vakker

Stort sett ble det bare kos og nytelse. Min mann var litt ute på noen småturer, men jeg hadde slet fortsatt med skaden i kneet mitt fra turen til Gaustadtoppen (det kan du lese om her: BIT MEG I RÆVA!)- så jeg la meg heller ned med ei god bok, eller fant fram solhatten og satt meg på benken med kladdebok og penn - og strikketøy.

Kun én dag jobbet vi skikkelig - og da mener jeg skikkelig! Litt frustrert over at det over mange år har havna mye rart inne på utedoen (som også tjener som bod/oppbevaring for skruer og spiker, hammer og sag, og spader, skraper, tau, øks, små koster og store koster...) så lempet jeg ut rubbel og bit! Kosta og vaska tak og vegger, og skrubba gulvet før jeg fikk alt inn igjen. Det gikk en del spiker for å få hengt alt verktøyet oppetter veggene, men jeg tror det er nok spiker likevel i fall vi skulle få lyst til å bygge ei hytte til. Det ble så bra! Og så ble vi kvitt så mye søppel da gitt! Deilig! Nesten sånn at man fikk lyst til å bli sittende på do. Ja, altså - bare nesten - det er fortsatt en utedo, da...

Her er det stappfullt over alt!

 

Dere ser at det ble ryddigere her?

Etter gode, fredfulle dager fylt av akkurat det vi ønsket oss ble vi jo da, med dette vakre været, velsignet med de mest fantastiske solnedganger. Når du ser at solen er på vei ned mot fjellet på andre siden av vannet, lyset faller i vannet slik at det ser ut som det skjæreste, reneste rødgule gull som duver ettertenksomt på vei mot deg, fra den andre siden. Nesten som om det hviler et løfte om gode dager i det... Det er nesten som om noen prøver å fortelle deg noe - kanskje noen som faktisk er på den andre siden? 

Men... så går sola ned, og når det er vindstille, og du befinner deg ved et lite vann i Nord Trøndelag - ja, da blir du fort jaget innomhus - for da kommer knotten. Det er nesten sånn at du kan sammenligne det med en fantastisk ferie i paradis som så brått avsluttes og plutselig ringer vekkeklokka - og klokka 5 om morran er det bare å hive seg ut døra for å kjøre til jobb... 

Men vi fikk får sommer i paradis - så da har vi da det å leve på - til neste gang. 

Alle bildene her er tatt i vårt eget lille paradis. Det kan nok for noen se beskjedent ut, men for oss - for meg spesielt kanskje, i og med at det er min familiehistorie som hviler i trakten - så er dette himmel på jord. Vi kunne ikke ha ønsket oss noe bedre...

 

#fibromyalgi #ferie #paradis #familiehistorie #rotvika #rotvikvatnet #trøndelag #soloppgang #solnedgang #naturfotografi 

 

Sommerforelskelse i havgapet

Nå er sommeren så smått på vei til å gå over i høst. Noen til sorg, andre til trøst om man kan si det slik. Mange virker å sørge sommeren allerede lenge før den er over - og helt til den er tilbake neste gang, mens andre igjen, om enn en del færre, synes det er helt greit at høsten kommer. Jeg er blant de sistnevnte. Jeg stortrives i litt regn og ruskevær - eller i hvert fall overskya og ikke mer enn 13-15 grader. Da har jeg det godt! Så er det nå en gang sånn da at været er en sånn ting som vi ikke får gjort noe med, så da får man ta det man får og gjøre dagen så god som mulig ut fra det utgangspunktet værgudene har gitt oss. 

Så nå, mens jeg sitter her og venter på skyer og regn, og temperaturer som tilsier at vi må ha på jakke når vi går ut, så sitter jeg her og ser over bildene jeg har tatt i sommerferien. Noen gode bilder, noen mindre gode bilder, men alle innehar mange gode minner. Og det var noen av disse jeg hadde lyst til å dele med dere i dag. 

For de av dere som leste det forrige innlegget mitt, så vet dere jo at jeg og mannen min gikk til Gaustatoppen i sommer - og der fikk jeg jo også fortalt dere at jeg tryna noe skikkelig - og slo meg på fremsiden av leggen så det greide seg gjennom hele resten av sommerferien. Ble mye halting og au-ing for å si det sånn. (Fikk du ikke lest det? Da kan du klikke her: BIT MEG I RÆVA!

Men i hvert fall... Vi hadde mer igjen av ferien og den ville vi bruke - og nyte til fulle. Så derfor - så snart de siste av våre bryllupsgjester hadde satt seg på flyet hjem, så pakket vi i bilen - og en grytidlig morgen bar det av gårde langs E6 nordover. Kilometer og timer forsvant bak oss, og når vi kom til Dombås gjorde vi en for oss uvant manøver i rundkjøringa. Vanligvis tar vi til høyre og kjører opp på Dovrefjell, men denne gangen kjørte vi rett over og satte kursen ut mot havet i stedet.

Ja, altså - det var ikke sånn at det bare var noe vi fant på sånn i farta - for så impulsiv klarer ikke jeg å være altså. Her må det være orden og kontroll. Nei, vi hadde avtalt med min kusine at vi skulle komme innom hos henne og være et par dager. Hun bor på Harøya i Møre og Romsdal. Ei bittelita, usannsynlig vakker lita øy uti havgapet mellom Ålesund og Molde. Nå hadde vi jo en fantastisk kjøretur ned gjennom Raumadalen og utover også, men det å komme ut på Harøya... Det blir nesten som en forelskelse. Man kan liksom ikke se seg mett...

Når jeg kommer ut på Harøya så blir liksom alt så tett på og så stort for meg. Når jeg står i fjæresteinene hjemme i Moss, så er det mulig å se hvor du kan få fast grunn under føttene hvis du skulle havne utpå... På Harøya er ikke det tilfellet over alt, gitt! Der er det havet rett ut... Island og Grønland neste, liksom! Da mister man litt av sin egen størrelse i respekt for alt det enorme der ute. 

De to dagene vi var på Harøya hadde vi det som for meg er et perfekt vær. Stort sett overskya, litt småregn - og bare små gløtt av sol. Da burde jeg vel holde kjeft og være fornøyd, eller? Men bare nesten faktisk... Akkurat denne gangen kunne jeg godt ha tenkt meg å hatt det mest fantastiske sommerværet slik at jeg kunne ha fanget, som min kusine har vist meg at hun har gjort, den mest spektakulære solnedgangen... Slik ble det ikke, men det ble litt farger på himmelen den ene kvelden, så da prøvde vi oss på å fange det som var. Men ellers var det da også så mye annet å klistre på minnekortet, at det ble noen hundre bilder å gjennomgå når vi kom hjem likevel.

 

Det som er fordelen med akkurat det er jo at da må vi jo tilbake for å fange den solnedgangen seinere! Og så skulle vi jo over på Ona - dere har jo sikkert hørt om Ona fyr, bare en kort ferjetur fra Harøya, men vi hadde lest feil på ferjeruta, så den turen måtte vi droppe, nok en grunn for å reise tilbake. Og så reiste min mann fra jakka si...- enda en grunn... 

Men den beste grunnen av dem alle for å reise tilbake er likevel utsikten til å tilbringe mer tid med de to kusinene mine som bor der ute og deres herlige familier. Små og store tok i mot oss med åpne armer og de to korte dagene vi var der ble fylt med mye latter, glede og gode samtaler. Jeg vil benytte denne anledningen til å takke dem alle - i full offentlighet - for å ha tatt oss så godt i mot. 

Vi hadde noen deilige på Harøya, før vi satte kursen innover og nordover mot vårt paradis i Trøndelag. Men det skal jeg fortelle dere om seinere.

 

Alle bildene her er tatt på Harøya og på Finnøya, som ligger forbundet med Harøya via en molo. Ingen av bildene yter plassen rettferdighet, men det er nå likevel et forsøk fra min side på å vise dere noe av alt det vakre som finnes der ute i havgapet, noe av det som gjorde meg målløs av undring - og beundring...

Tusen takk for at du tittet innom <3 

 

#ferie #familie #harøya #finnøya #sandøykommune #møreogromsdal #norge #natur #hav #vakkertihavgapet #turistiegetland  

BIT MEG I RÆVA!

Nytelse...

Skal man stoppe når kroppen sier takk for seg?  Nå er det jo sånn at det å lære å forstå hva kroppen forteller deg kan være vanskelig. Og det kan jo også være slik at når du har kommet dithen at  du har lært dette, så vil det faktisk begrense mange deler av livet ditt, dersom du ikke skal presse kroppen utenfor grensene innimellom. 

Jeg har snakket med en del mennesker som, akkurat som jeg selv, sliter med kroniske smerter, utmattelse, søvnvansker og så videre - og felles for oss alle er at vi for å unngå smerter resten av dagen - og kanskje i mange dager etterpå -gir oss! Vi avslutter den aktiviteten eller det husarbeidet som gir den belastningen vi kjenner igjen som "bit-meg-i-ræva-aktivitet". 

Det er lett å føle seg både utgått og fragått...

Likevel - MÅ vi la oss begrense til enhver tid? Er det noe som er verdt den "bit-meg-i-ræva"-følelsen? 

Svaret for min del må bli: Nei, jeg lar meg ikke alltid begrense, og... ja, noen ting er verdt all smerte som varer og rekker i timer, dager og uker etter at jeg har tatt meg ut på noe jeg virkelig vil være med på. Vær så god - BIT MEG I RÆVA!

I sommer har jeg gjort nettopp dette - skjøvet på kroppens begrensninger og ja, jeg har betalt forholdsvis dyrt for det, men så har jeg da også fått oppfylt en av mine største drømmer nettopp ved å gjøre dette. Jeg fikk, litt på etterskudd, bursdagsgaven fra min mann - på hans bursdag - En tur til Gaustatoppen!

Gaustadtoppen...

Vi leste i turistinformasjonen at turen skulle være best å gå fra Stavsro. Her skulle det være 4 km til toppen. Turen skulle passe for alle - selv barnefamilier, og det skulle ta ca 2,5 time hver vei (hadde selvinnsikt nok til å innse at vi nok måtte legge på noen timer for å klare turen, altså, bare så det er sagt). I en annen brosjyre leste vi at det den siste delen mot toppen skulle være litt ekstra vanskelig å gå på grunn av mye steinur - så det var anbefalt med gode sko. Vi overså helt brosjyren om Gaustabanen, forsikret oss bare om at den gikk...

Vi parkerte ved Stavsro, sekk på ryggen, kamera på brystet og nye, gode fjellsko på beina - og så vi la i vei. Vi koste oss på tur, bestemte oss for at vi skulle ikke gå etter klokka. Målet var å ha en fin tur, ta masse bilder og bare nyte - for på den måten til slutt å nå toppen. Kroppen sa ifra nesten umiddelbart. VONDT! SMERTE! VIL IKKE! STOPP! Men vi gikk, vi tok bilder og vi gikk. Stadig kom det andre "fjellgeiter" - både store og små, unge og gamle som passerte oss etter et smil eller en liten, hyggelig passiar. Vi tok bilder og vi gikk. Vi stoppet opp og spiste litt etter et par timer. Og når vi så kom videre fikk vi beviset for at den siste delen av fjellsiden var dekket av steinur! Det ble straks vanskeligere å gå. Takk for gode fjellsko!


 

 

Nå ble det virkelig vanskelig å gå videre. Alt skrek - SNU! Men hjertet mitt ville ikke oppgi denne sjansen. Alt skrek - HUSK DETTE VIL KOSTE! Men hjertet mitt var villig til å betale. Det var et puslespill ut av en annen verden å plassere føttene slik mellom steinene at du kunne klare å komme et skritt videre uten å miste balansen og gå på tryne. Jeg sliter med et dybdesyn som tuller det til for meg ganske ofte - og har i utgangspunktet en svært dårlig balanse - så det ble fryktelig tungt å gå. Flere ganger måtte jeg stoppe opp. Smertene tok overhånd, og frykten for ikke å klare det satte i gang "vannverket". Fortsatt kom det "fjellgeiter" sprettende oppetter fjellsida, nærmest som om de ikke la merke til den steinura vi gikk i!

 

 

Nå fikk jeg kjenne på hva det betyr når vilt fremmede mennesker kommer med oppmuntring og hjelp. Stadig fikk jeg hyggelige kommentarer som: "Fy søren du er tøff! Mange ville ha gitt seg for lenge siden" eller "Hold ut! Nå er det ikke så langt til toppen". Så da gikk jeg jo videre. På dette tidspunktet hadde kamerat mitt havna i sekken på ryggen. Det var komplett umulig å styre med både fotografering, kravling i steinura og tørking av tårer samtidig.

 

Jeg kravla så godt det lot seg gjøre, jeg måtte stoppe opp og ta ei ny skive brød, litt drikke og påfyll av smertestillende, og kravla meg videre. Forsiktig, forsiktig, ett skritt av gangen. Finne fotfeste for høyre fot før du løfter venstre, sånn ja... NEI! FA...! Brillene mine!!!! Fram med armene! Ikke treff den steinen! BANG!!! Der lå hele kjærringa - så lang ho var mitt i steinura på Gaustatoppen! Fytti katta for en smerte! Fingrene hadde nesten blitt sittende fast mellom steinene og knær og legger hadde fått seg en stygg smell. Høyre legg var så vond at nå var jeg nesten klar for å gi opp. Herre mann! For et strev

 

Men så sitter jeg der og nesten hulker av smerte og fortvilelse - og så kommer nye "fjellgeiter". Noen stryker meg over armen, andre sier at nå nærmer vi oss toppen - og noen spør til og med om de skal ta sekken min med opp til toppen for meg! Så gikk vi selvfølgelig videre opp mot toppen. 

Nå begynner folk å komme ned! De samme som tidligere sa at det ikke var langt igjen! Nå fristet de med at det fortsatt ikke var langt igjen til toppen, de kom med råd for hvordan jeg skulle komme meg videre- og med lovnad om at det på toppen skulle være mulig å få kjøpe verden beste vafler. Så vi gikk, vi kravla og gikk, og kravla enda litt til. 

 

Når da Gaustatoppen turisthytte kom til syne i tåkehavet, da var jeg ferdig... Helt ferdig. Jeg skulle nesten ikke ha klart å flytte beina, men vi fikk en liten runde på toppen - og en vaffel og litt brus. Vaffelen var deilig den, men kanskje mest fordi jeg var både sliten og sulten. Men jeg vet ikke om dere kan tenke dere hvor lykkelig var der jeg sto på toppen. Det var ikke sikt mer enn noen meter utover, Ikke akkurat det flotteste utgangspunktet for å få tatt vakre bilder! Bilder??? Null betydning! Jeg var på Gaustatoppen og hadde med det fått oppfylt en gammel drøm!

Jeg møtte masse omsorg og hadde mange hyggelige passiarer med ukjente mennesker på veien opp - og på toppen. Og jeg hadde verdens beste turkamerat! Uten mannen min hadde ikke dette vært mulig. Han kunne sikkert ha vært både opp og ned - og opp igjen innen jeg kom opp. (6 timer og 10 minutter! Jeg synes jeg skal ha for utholdenheten min, i hvert fall). Mannen min var ved min side hele tiden, inspirerende, oppmuntrende, tålmodig, støttende og kjærlig i hver eneste av mine nedturer og gråtetokter. Jeg elsker den mannen!

Vi tok Gaustabanen ned - en helt fantastisk innretning - en som gjør det mulig for meg en gang å få tatt magiske bilder utover 1/6 av av vårt vakre land. For da skal jeg ta banen både opp og ned. Jeg har gått til toppen, check, ferdig! Nå er det bildene og ikke turen jeg er ute etter. 

Gaustabanen - en fantastisk innretning...

 

Men fikk jeg betale? - Ja, gjett om! Men det var verdt det - Bare BIT MEG I RÆVA!.

Jeg har vært på Gaustatoppen! 1883 moh.!

Tralla la, tralla la, tralla lei ♫♪♪♫♫♪♪

 

#gaustatoppen #gaustatoppenturisthytte #gaustabanen #fjelltur #topptur #ferie #bursdagsgave #fibromyalgi #kroniskesmerter #omtanke #passiar #turkamerat #verdensbestemann #bitmegiræva

 

 

 

Nesten for sen til vielsen!

Nå har jeg vært gjennom mange og lange uker og fylt av smerter, indre kaos, tendens til depresjon og angst, følelsen av å feile i alt jeg gjør. Jeg har kjent på forventning, framtidstro og lykke over at kjærligheten seirer. 

Det siste året har det meste dreid seg om planlegging av min sønns bryllup.

Den 1. juli var dagen endelig kommet. Lokalet var pyntet, med god hjelp av familie og gode venner. Kakene var klare - også de mye takket være familie og gode venner. Tallerkener og glass - og blomster og lys sto klart på bordet. Alle gjestene var på plass...

- eller ja... ikke jeg og min mann da! Vi hadde fra morgenen av vært travelt opptatt med de siste finjusteringene i lokalet, kjørt ned kaker og mat og tatt imot serveringspersonalet og forklart hvor vi hadde ulike glass til drinker og så videre. Det siste vi skulle gjøre var å hente blomster. Vi hadde avtalt tid for å få hente dem, men med vår sedvanlige flaks var selvfølgelig ikke blomstene ferdige til avtalt tid! I over en halv time sto vi og trippet og så på klokka før de var ferdige. Blant disse blomstene var brudebuketten, knappehullsblomstene og blomstene som skulle brukes i kirken. For at ikke bruden skulle få helt hetta så valgte vi å kjøre til byen med dette og få det levert til noen som kunne få det på plass for oss før vi kjørte hjem og fikk stelt oss til fest. Det bør jo ikke være mulig å komme for sent til en vielse som begynner kl. 15.30! Men det klarte vi nesten vi, altså! Kl. 14.40 sto mannen min i dusjen og jeg sto uten tilgang til speil og skulle prøve å feste søljer og knapper på Kystdrakten min. Min mann kom nærmest ramlende ut av badet og mer eller mindre hoppa i dressen, fikk stappa skjorta nedi buksa og fikk dratt slipset over hue. Jeg fikk klina no olje i håret sånn at det i hvert fall roet seg litt - med det stresset som hadde vært helt siden tidlig morgen hadde nærmest satt seg i hårrøttene, noe som fikk det hele til å se ut som om jeg hadde vært uheldig å snubla i stikkontakta. På med skoa... veska... bilnøkler... ut.... FA&%# Kortet!!! Inn igjen, finner det ikke - jo der! Ut! Lås døra! KJØR!!!!

Klokka 15.26 tråkket vi over terskelen og inn i Moss Kirke. Phu..ffff?%&# - unnskyld, vi er i kirken... Min mann hadde glemt knappehullsblomsten til seg selv og til vår yngste sønn. Han beina ut i bilen igjen - og rakk akkurat å komme seg inn igjen før bruden sto på kirketrappa på vei inn. 

Bruden kom - og det gjorde tårene også - i hvert fall mine! Hun var så fantastisk vakker der hun kom gående opp kirkegulvet. Hun strålte mot min sønn, sin kjære - og så sto de der sammen foran presten og med familie og venner tett ved. Nå var vi i gang. Kjærligheten seiret. Brudeparet var lykkelige - og nesten hundre gjester sto rundt dem og var glade på deres vegne. 

Det ble velkomstdrink og bryllupskake mens brudeparet ble fotografert.

Så ble alle ønsket velkommen og fikk forsyne seg med mat. Deilig tamilsk mat (noe som ligner svært på sør-indisk mat) Det var masse prat og hygge. Man kunne kanskje tro at det ville være bråkete med så mange mennesker samlet, men det var bare en vennlig summing over bordet. Og så var det taler, mange taler og veldig gode taler, noen på norsk og noen på engelsk. Spesielt var brudgommens tale til bruden en som gikk rett i hjertet på oss alle - og det samme var det da brudens lillebror på 16 reiste seg og holdt en strålende tale til sin søster og sin svoger - på ENGELSK! Men for noen av oss ble et av de vakreste øyeblikkene da Philip skulle holde tale til mamma'n og pappa'n sin - for han hadde sørget for at ALLE skulle forstå hva han hadde å si. Han hadde ordnet det slik at onkel Sander (vår sønn) skulle oversette til engelsk, og appappa (min mann - appappa er farfar på tamilsk) skulle oversette til tamilsk det han selv sa på norsk. Nå ble det litt mye for 8 åringen å ha alle 200 øyne rettet mot seg - så han måtte få litt hjelp ved å sitte hos mamma, men likevel - det var fantastisk vakkert <3

Like vakker ble også resten av kvelden. God mat, deilige kaker, herlige mennesker og mange, mange gode samtaler. Et vakkert minne for all fremtid.

Det var mye styr i forkant, men når alt går så bra - og når brudeparet selv er fornøyde så er det vel all grunn til å trekke på smilebåndet og la noen gledestårer trille nedover kinnet.  

Litt på "halv tolv", men blid og ved godt mot.

En stolt mamma og svigermor har fått lov til å dele et skrytebilde av det vakre paret. 

 

 

#bryllupsplanlegging #bryllupsstress #lykke #kjærlighet #bryllup #brud #brudgom #åretsvakrestebrudepar

Tross de mørkeste dager finnes trøst og livsglede

Kreften kryper fram og kommer til over alt. Jeg ser den for meg nærmest som når man på gamle filmer ser hvordan man skyggelegger alt i svart for å billedliggjøre pestens herjinger, hvordan den nådeløst tok tak i det den traff på sin vei. Og etter den ligger det igjen, strødd utover, som på krigsmarken, tapte år, tapte liv, ødelagte og slitne kropper. 

Når mørket faller over livet og redningen synes langt borte. 

På samme måte som pesten tar også kreften tak i det den kommer over, uten å ta hensyn til eller spare noen. Den sparker deg i baken uansett om du er rik eller fattig, tykk eller tynn, ung eller gammel, og den sparker nådeløst igjen og igjen og igjen... Kreften er en som sprer frykt og angst, sinne og sorg, utmattelse og kraftløshet. Kreften er på det nærmeste å kjenne som ondskapen selv. 

Likevel reiser vi oss for hver gang vi har blitt truffet av kreften, hver på vår måte. Noen av oss må kjempe direkte mot kreftens herjinger i egen kropp - for ikke å snakke om medisinens herjinger, og for de av oss som til nå har vært så heldige å "gå klar" av kreften i egen kropp så er vi på et eller annet nivå en pårørende eller venn til et menneske som har kreften som "partner" i livet sitt.

Jeg tilhører den siste av disse. Jeg har sett hvordan de nærmeste pårørende rundt en kreftsyk sliter med tunge tanker, sorg og redsel. Selv har jeg tidvis følt meg som lammet. Det er umulig å vite hva du skal gjøre for å være den kjære kreftsyke til hjelp. Jeg har sett kreftsyke slås til bakken, både av selve kreften, av den medisinske behandlingen - og dessverre også av feilbehandling i forhold til sin kreftdiagnose. 


Kamplyst og livsmot gror selv i mørket

Men ut av kreftdiagnosen har jeg også sett håpet skinne, jeg har sett troen gløde, jeg har sett en kamplyst som jeg ikke har sett maken til noe annet sted. Kanskje er det ved et slikt slag i livet at vi virkelig innser hva vi har fått, hvilken gave det er at vi har fått livet og dagene det inneholder. Kanskje ser vi klarere, når vi får alt dette vonde helt innpå oss, den berikelsen vi kan finne i å gledes over dagen og å kjempe for den neste.

For de av oss da som kanskje i kortere eller lengre tid faller utenfor og ikke klarer å hente inn livsmot og styrke til å se det gode i livet fordi vi ikke klarer å se forbi kreften... Hvor skal vi henvende oss for å få hjelp og støtte? Det norske helsevesenet skal selvfølgelig stå klar til å hjelpe kreftpasientene, men for pårørende er det ikke mye forståelse å hente når man føler man trenger støtte - joda, kanskje får man et tilbud når det har kommet så langt at døden er uunngåelig, ellers er det forhåpentlig bedre for foreldre til kreftsyke barn, men likevel tror jeg at man ved siden av familie og gode venner kan ha god støtte i Kreftforeningen.

Selv har jeg hentet mye informasjon fra Kreftforeningens nettsider, og har også vært i kontakt med en av pasient- og likepersonsorganisasjonene (her finner du blant annet Gynkreftforeningen, Barnekreftforeningen og lymfekreftforeningen) både via mail og på kontakttelefon. Det har vært informativt i det jeg har kunnet spørre om ting som kan være vanskelig å ta opp med andre og jeg har blitt vist stor støtte som pårørende her. Jeg følte faktisk at jeg på et tidspunkt hvor livet mitt føltes tomt og mørkt fikk så mye støtte og trøst at jeg selv også kunne være til støtte og trøst - og ikke minst mot og glede til å gå videre

Jeg har i dag tatt en avgjørelse og hoppet over på en sti der jeg burde ha vært for lenge siden, men jeg har vært litt sånn som mange nok er: "Det skjer ikke meg". "Det gjelder ikke min familie". "Mine venner er jo friske".

I dag: Jeg har meldt meg inn som medlem i Kreftforeningen - og har i tillegg sendt en SMS med kodeord HÅP til 2277.

Ved dette betaler jeg, i tillegg til den årlige medlemsavgiften, 100 kr pr. måned på SMS.

For mer informasjon om medlemskap og støtte til Kreftforeningen: kreftforeningen.no

(Beklager! Fikk ikke til å legge inn lenke i dag) 



Hvorfor? Jo, fordi det kan skje meg, det gjelder min familie og dessverre er ikke alle mine venner friske. Jeg ønsker å støtte Kreftforeningen i det arbeidet de gjør, der de bidrar til både medisinsk forskning og støtte til kreftpasienter og deres pårørende. De bidrar stort til forskning som kan komme kreftsyke til gode på sikt, og de kan gi pasienter og pårørende hjelp på veien gjennom kreftsykdommen - og også etter at kampen er vunnet eller tapt. For selv i ettertid vil kreften påvirke livet ditt...


Til ære for alle de som kjemper mot kreftsykdom på et eller annet vis og kjærlig til minne om de som kjempet og tapte.

 

#kreft #sykdom #kreftsyk #pårørende #livsmot #kamplyst #kreftforeningen #håp  

I takknemlighet og glede feirer jeg vår frihet!



 

En vår

 

En vår for lenge siden

- de staute Eidsvolls menn sikret oss vårt land og vår grunnlov

 

En vår for lenge siden 

- de mange begynte å feire vårdagen vi fikk stå selvstendig og trygt

 

En vår for slett ikke lenge siden

- ondskapen forsøkte å frarøve oss vår rett og vårt land

 

En vår etter fem år under djevelens hæl

- vi seiret, DE seiret! Våre modige kvinner og menn trygget vårt liv og vår frihet

 

En vår vi opplever nå

- la oss feire, la oss dele, la oss minnes med takknemlighet og glede

 

La oss som nordmenn stå sammen og sterke

- og avvise hat og fordommer

 

La oss som nordmenn stå sammen og sterke

- og omfavne i kjærlighet medmennesker og natur

 

 

Helga Sriskantharajah

 

 

Gratulerer med dagen, alle sammen! Jeg håper dere får en fantastisk dag med et herlig, gledens fortegn!

 

 

#17mai #grunnlovsdag #Norge #frihet #glede #dikt

 

Slik beveger et bilde seg i meg

I går formiddag leste jeg et blogginnlegg fra mannen bak suttung.blogg.no. Du kan selv lese hans innlegg HER

I et lite øyeblikk ble jeg sittende å se på et bilde i hans innlegg - og mer skulle ikke til før mine tanker ble dratt mot kontrastene i bildet. Det gamle som nesten er på vei bort, den gamle, tørre slitne tistelen... Den biter seg fast - som for å si:" Ikke glem meg! Den nye våren kommer nå, men ikke glem meg - jeg hadde en betydning for deg!" Det grønne som trenger seg frem: "Vi er nye, vi er sterke og vi har mye å gi deg!"

Jeg hadde i går en dag der jeg stadig fikk noe å være takknemlig for. Takknemlig for gjestene som kom på besøk. Takknemlig for latteren og samtalene vi fikk ha. Takknemlig for all hjelp jeg fikk, både dagen før det var selskap og den dagen de var kommet til meg som gjester i selskap. Min svigerdatter og Philip'en hadde laget vaffelrøre som de hadde med seg. Min søster og Philip stekte vafler. Alle de sterke deltok i arbeidet med å få båret inn det nye fryseskapet mitt. Jeg fikk til og med hjelp til å få rydda og vaska opp. 

Når kroppen fungerer litt sånn under ønskemålet så er det deilig å ha slike fine mennesker rundt seg. Og det er i sånne tilfeller jeg ofte tenker på "hva om" ... Hva om vi hadde gjort eller hva om vi skulle gjøre... Så glir tankene over i alt det som har vært. Minner. Gode minner, triste minner, vonde minner. Og til håpet. Håpet om nye sjanser, om nye dager, om skapelsen av nye minner av alle slag. På mange måter er alle "hva om" involvert i det som har blitt til minner i oss og i det som ligger foran oss for det å lage nye dager og minner i livet vårt... 

Noen ganger blir det litt slik at et bilde "tar meg og setter i gang prosesser i hodet mitt, og når det allerede er full fart der inne så kan det fort bli til at jeg skriver litt. Det var litt slik med dette bildet, det fulgte meg i det meste jeg gjorde. Jeg er ingen dikter eller forfatter, men jeg liker å uttrykke meg ved å skrive. Jeg er heller ingen mesterfotograf og finner derfor glede i å se bilder som er tatt av de som kan det. Jeg kan fort falle for et bilde som forteller meg noe med det samme jeg ser det. Så altså alle disse tankene om takknemlighet og minner - de kommer ut av en inspirasjon fra dette bildet... Og ut av dette virvaret av tankespinn ramlet, mens kaffen kokte, dette lille diktet - eller samling av setninger og tanker, om du vil, ut på arket...


Foto: suttung.blogg.no - 
fotografen har gitt tillatelse til gjengivelse

 

Gamle minner i en ny vår

 

Som fjorårets sommer... borte, men likevel til stede

- i fjor og i år,  og med inn i en ny vår

 

Som et håndgripelig minne om en sommer som var

- om et liv som var

 

Fjorårets vakre, lilla tistel, som en tilbakelagt sommer blekner

- mot det grønne i årets vår.

 

Hold tak i den gamle tistel, den sommeren var viktig i ditt liv

- og gled deg med gamle minner i en ny og deilig vår.

 

Helga Sriskantharajah

 

Og sånn på tampen... Det er altså slik at jeg ofte finner inspirasjon i bilder, men også i litteratur - der skaper jeg jo mine egne bilder og jeg inspireres spesielt av å være i fjellet... Jeg ønsker likevel å utforske flere mulige inspirasjonskilder - noen som kunne tenke seg å dele litt ideer?

Takk for at du stakk innom <3

#suttung.blogg.no #littturinspirasjontilkaffen #fotoinspirasjon #dikt #vår #minner #hjelp #takknemlighet

Enarmet farmor lager bursdagsselskap

Nå har nakken min slått seg helt vrang og fått med seg høyre skulder og arm på å protestere mot enhver bevegelse. Selvfølgelig klarer jeg jo da heller ikke å gå på jobb, noe som i grunnen er skikkelig flaut når du akkurat har vært bortreist på ferie, men det er nå sånn det er - og stresset med å måtte ringe på jobb med beskjed om at jeg ikke kommer har jo da også dratt med seg migrenen. Ja, ja.. Det var dagens lille klagesang om smerter. Det er bare å se fremover for også der er det litt utfordringer som man skal finne en vei igjennom.


En liten bursdagspresang til meg selv - lilla fordi det den 12. mai er den internasjonale dagen for fibromyalgi

 

Nå blir det litt styrete å holde bursdagsselskap når alle forberedelser skal gjøres med en hånd og når stua allerede er full av champagneglass, øl og brus som er kjøpt inn til min sønns bryllup i juli, men litt bursdag må det vel være lov å feire likevel, eller...? Bare for å få samlet familien litt, liksom...

Nå var planen min i utgangspunktet at jeg skulle dekke på verandaen og be gjestene om å ta med seg ei jakke, men slik det ser ut nå tør jeg ikke stole på at jakke er nok. Kanskje trengs det både bobledress og votter - og kanskje til og med truger :-) Og da orker ikke engang bursdagsbarnet å sitte ute og spise kake... Så altså... Ny plan. Bursdagsfeiring innomhus - og gjestene får ta på seg løstsittende klær slik at de kan klatre og sprette over både glass og brus. Nåja, dette er faktisk ikke noe som bekymrer meg så veldig. Det er jo bare de aller nærmeste som kommer - og de vet jo alle hva som er på gang denne sommeren. 


Bryllupsforberedelser tar plass

 

Det som kanskje har voldt litt mer hodebry er menyen. Jeg har lyst til å servere både snitter, kake og vafler, men så var det den nakken og det da - jeg er litt usikker på hva jeg klarer - og litt usikker på hvor mange hender jeg kan klare å sette i arbeid ved siden av min egen ene...

Hva med å bestille snitter og bake kake...hmm...  eller bestille kake og smøre snitter?  Vurdere, vurdere, vurdere...

Ferdig vurdert! Kaka er bestilt og snittene smurt ved hjelp av de flinke hendene til en 7-åring. Snittene ble nok litt rustikke i stilen, men jeg er sikker på at det vil smake helt fortreffelig og når mamma og pappa, tante og oldefar og appappa (bestefar på tamilsk) får se hvor flink han har vært til å hjelpe farmor vil ingen synes at det burde sett annerledes ut. Philip'en min har vært veldig flink til å hjelpe til med både å koke egg, smøre brød, legge på pålegg, rydding, blomster og dekking av bord. Tenk for en fantastisk bursdagsgave en enarmet farmor fikk der da - så mye god hjelp! Jeg kjenner at jeg er uendelig takknemlig - og nå gleder jeg meg bare til det blir midt på dagen når kaffen er kokt og maten står på bordet. Da blir det kos. 


Philip blir tryggere og tryggere med kniven

Ikke alle liker alt stæsjet som farmor vil ha på maten

Men for all del - vil farmor ha det så får ho det. Flott hva?

Her blir det hyggelig!

 

Nå i kveld så det jo faktisk ut som om været kunne komme til å bli bra i morra - ja eller senere i dag da egentlig..., så sannsynligvis slipper vi unna snøstormen. Jeg er i utgangspunktet usannsynlig glad i snø, men når den kommer i midten av mai... Ja, da... nei, jeg vet ikke jeg. På 30 årsdagen min snødde det svære "kjerringer" og vi hadde "utebursdag" med grilling  og greier. Vi hadde det kjempehyggelig! Kaldt, men veldig hyggelig. Men dog... jeg må nok innrømme at jeg ikke ønsker noen reprise av det været i år. 

#bursdag #snitter #hjelp #borddekking #fibromyalgi 

 

 

90 mil til konfirmanten

Alle forberedelser er gjort, ferdige er både album til konfirmanten og en duk til vertskapet som huser oss de dagene vi er i Trøndelag... Alt er klart!


Det er konfirmasjonshelg og 90 mil skiller konfirmanten og den gamle tanta hans. Ingen fare - tante skal ikke slite ut spaserskoa... Denne tanta har nemlig både bil og sjåfør. 

Etter en arbeidsdag med mye smerter er jeg dog litt i tvil om hvordan dette skal gå, men... En neva med smertestillende nok til å få en elefant ned i knestående - og en liten hvil - ja, da er i hvert fall viljen på plass igjen og med det stables kofferter, toalettveske, dress, kystdrakten og en haltende, gammel dame i bilen. Sjåføren tar plass bak rattet, setter bilen i gir og så er vi på vei. Vi er heldige. Til tross for at vi kommer til Oslo klokka halv fem på eftan så er det bare kortere perioder med sikkelig kø. Joda, det er mye trafikk, men det går framover hele tiden...

Så ligger E6 åpen for oss. Det bærer mot nord gjennom en stadig skiftende natur. Bjørka som hjemme var håpefullt fylt av grønnskjær, er lenger nord bare kommet til det punktet da den egentlig er nærmest lilla i det knoppene er nesten klare til å briste og slippe de vakre grønne bladene ut. Hjemme har det vært kaldt noen dager nå, men oppover langs E6 ligger det snø og is i grøftekantene og det ligger is på vannet...



Jeg vinker og vinker, men mine fine på Jønsberg vinka ikke tilbake gitt...

På tur i nydelig vær og med fantastisk natur på alle kanter.

 

Det går fort oppover. Den nye E6 er effektiv og det er jo helt perfekt for oss på denne turen, men samtidig oppdager vi hvor mye av det lokale vi mister på den måten...

Vel, når kvelden kommer er vi kommet til Dovre og velger å overnatte her. Vi har ei gammel tante som må strekkes ut en stund, og en sjåfør som trenger å lukke øynene et øyeblikk. Og i neste øyeblikk stables på ny den gamle tanta, nå ikke fullt så haltende inn i bilen, sjåføren gjør sine kunster og bilen svinger velvillig videre mot nord.




Vakkert over Dovrefjell



Så godt som blikkstille på Snåsavatnet - og strålende solskinn

 

Vi sluker kilometer for kilometer, stopper innimellom for å ta bilde av noe av det vakre som dukker opp langs veien, og noe fotograferes gjennom frontruta - mest for å ha et bilde på den go'følelsen jeg fikk i det øyeblikket. Når ettermiddagen kommer kan både sjåfør og en sliten tante velte seg ut av bilen og blir mottatt av to helt fantastiske mennesker som har åpnet hjemmet sitt for oss. De serverer en deilig middag og selvfølgelig blir det ettermiddagskaffe litt seinere og vi har en hyggelig kveld med masse prat.

Neste dag, dagen før dagen, dagen vi har valgt å ta ferie på for å få lea løs den gamle kroppen litt - og gjøre den klar for en dag full av selskap og sitting... Vi begynner med en fantastisk frokost, som om det skulle være et fem-stjernes hotell. Deretter vil vi ta inn noe av den vakre naturen som finnes her på Vikna. Det er på med skoa og så ut å vandre litt et par timer. Så er det ut på besøk inn til konfirmantens familie - og da går det fort noen timer der i hyggelig selskap før de skal av gårde til selskapslokalet og pynte og ordne i stand der. Vi gleder oss veldig til selskapet, til å være sammen med familie og gode venner som vi er så glade i. 








Litt gråvær, men vakkert er det likevel

Konfirmasjonsdagen kommer med regn og blåst og vi tenker at det var jo synd, men... vi er jo i deilige Nærøy, så det er vel ikke mer å vente. Men se... ut på formiddagen lyser det opp og innen vi er ferdige i rådhuset etter seremonien er det strålende sol og vakkert vær, selv om det ikke kan påstås at det er varmt. Da er det en fordel å ha Kystdrakten på. Vi ankommer selskapslokalet - og det er så fint der. Vakkert pyntet med lys og blomster, og den staute konfirmanten er i gang med å ta imot og åpne gavene sine - og han virker svært så fornøyd - Utenom et album fra ei gammel tante så er det for det aller meste konvolutter med fargerike og velskrevne kort med pengesedler i. Det serveres deilig mat ved siden av et herlig virvar av mennesker, prat og latter. Det er deilig å være på en slik plass hvor man virkelig føler at man hører til, hvor man kan være seg selv. Det blir masse artighet og skravling, den obligatoriske fotoseansen som ikke alle er like fornøyd med, men som det er så godt å ha vært igjennom når det har gått noen år og man skal mimre om dagen. Dagen ble avsluttet av et overdådig kakebord der jeg tror konfirmantens mor selv hadde bakt i hvert fall to tredjedeler av de mange kakene. Jeg tror nesten det må ha vært kaker nok så hver av oss kunne tatt en halv kake - og enda ville det vært rester...Det var en fantastisk dag - og denne gamle tanta var lykkelig over å ha fått være med, selv om det nok kjentes godt på kroppen etterpå. 


Det må sies... Litt tidlig ute med bildet - Flagget gikk til topps denne dagen. 

 

På kvelden, etter konfirmasjonen, den siste kvelden på Rørvik, hadde vi lovet vårt barnebarn at vi skulle være med ned på kaia og se på Hurtigruten - og da måtte vi selvfølgelig både nordgående- og sørgående rute ankomme... og vi kunne jo ikke gå hjem før de reist videre hver sin vei. Det var 6. mai, men det kunne like gjerne ha vært midt i januar. 6 grader og bitende vind... Men gutten fikk se de store skipene, de få turistene som våget seg i land i blåsten og han var glad og fornøyd med dagen og opplevelsene. 


Sørgående rute denne dagen - Nordlys

 

Så kommer avreisedagen. Etter en deilig frokost og et lite hade-besøk hos konfirmanten og familien der plasserte sjåføren konfirmantens gamle, stive tante i passasjersetet og satte bilen i GPS-retning HJEM. Nå fikk vi mer vær, det var regn og blåst. Ikke så mye som fristet å gå ut for å fotografere - i hvert fall ikke med tanke på at det skikkelige turtøyet lå igjen hjemme i Moss. Det var dog fascinerende å kjøre gjennom snøfokket over Dovrefjell, selv om snøen ikke la seg på veien var det slitsomt å kjøre med viskerene på frontruta hele tiden. Da vi kom til Dombås var det ikke vanskelig å bestemme seg for å ta en natterast på hotellet før vi neste morgen tok fatt på de siste timene med kjøring for å komme hjem.


En frisk morgen med snø i lufta. Ser rart ut med solbriller - men lyset var skarpt så da...

 

Nå var vi i grunnen klare til å komme oss hjem.   Det er rart det der... Du har lenge gledet deg til turen. Du har kosa deg med både tur, familie og venner, men når du er fire timer hjemmefra - ja, da er det liksom nesten over og da får i hvert fall jeg det litt travelt med å komme meg hjem. Borte bra, men hjemme best!?

Så sitter jeg her da, med mange gode minner og en dyp, dyp takknemlighet for at jeg også denne gangen fikk lov til å være del av det å se en ung mann bli oppmerksom på at det er nettopp det han er - ikke bare en guttunge lenger, men en ung mann. Jeg er så takknemlig for at jeg har en slik flokk som samles om de gode dagene og lager fine minner sammen. Det gir styrke de dagene man føler seg alene og kan ha tunge tanker... 

#konfirmasjon #konfirmant #tante #e6 #biltur #dovrefjell #snåsavatnet #natur #naturbilder #gjennomrutabilder #trøndelag #nærøy #vikna #familie #flokkenmin 

Vennskapets betydning i gode og onde dager

Både på livets lyse, fargerike dager - og på de mørke, fargeløse dagene er det godt å ha en venn. 

Jeg har aldri hatt mange gode venner. Som barn var jeg svært sjenert og turde sjelden å ta kontakt med andre barn, sannsynligvis i frykt for ikke å bli likt eller for å bli avvist. 

På ungdomsskolen klarte jeg å opparbeide meg en liten gruppe av det jeg trodde var gode venner. Vi hang sammen i tykt og tynt. Vi gikk på kino sammen eller vi samlet oss hjemme hos hverandre og pratet om gutter og musikk, om de som hørte til den populære gjengen, den vi kollektivt ikke ville være en del av, men som jeg nok mistenker at vi kanskje egentlig ønsket å være en del av - bare for å få kjenne på følelsen av å være "god nok". 

Så ble vi spredt litt for vindene i det noen startet videre skolegang her og andre der, men jeg holdt fortsatt kontakt med dem via brev og besøk når jeg var hjemme på ferie fra folkehøgskolen jeg gikk på i Balestrand i Sogn og Fjordane. Også på folkehøgskolen knyttet jeg vennskapsbånd som for meg var dypt forankret i hjertet mitt - og som jeg den gangen trodde ville vare evig.


Ikke en gang orkideens skjønnhet varer evig, men minnene om den kan bevares i hjertet. 

Jeg husker at jeg som ungjente så på mormor og farmor og deres venninne når de hygget seg hjemme eller gikk på bytur sammen - og jeg husker at jeg tenkte at sånn ville jeg også ha det når jeg ble en gammel dame på 60-70 år...

Slik livet mitt er nå har jeg ikke veldig mange venner - og det er nok mange ulike årsaker til at disse tidligere vennskapene ikke manifesterte seg og ble uknuselige. Avstanden mellom oss må nok ta skylden i mange tilfeller av folkehøgskole-vennskapene. Her har det aldri vært vonde eller såre hendelser. Hverdagslivet på hver vår kant har egentlig bare skjøvet det hele gradvis litt til side - og så ble det liksom bare sånn...

Men hvor ble det så av de andre? Joda, noen har nok bare naturlig "dødd ut" ved de ulike veivalg vi har tatt og  det livet vi har levd. Noen har forsvunnet helt, andre er nå bekjente som jeg snakker med når jeg treffer dem på kjøpesenteret eller i byen på 17. mai. Det hele har liksom automatisk "fadet" ut. Så er det også slik at jeg i noen tilfeller har blitt dypt såret når mennesker jeg har sett på som mine aller beste venner har tatt avstand fra meg på bakgrunn av mitt valg av livsledsager og for måten vi har valgt å leve livet vårt på. Dette er dype sår som jeg nok forsatt sliter med å få skorpa til skikkelig å gro på, men dette er vel slike slag og nederlag man nå lære å leve med gjennom livet...

Men - målet mitt her var jo egentlig å si noe om betydningen av det gode vennskapet -  


... det som gir lys og glede i dagene dine

Jeg har altså i dag bare noen ganske få som kommer i kategorien nære og gode venner - og faktisk... hvor barnslig det kanskje kan høres så har jeg en bestevenninne. En venninne som jeg vet at uansett når og hvor jeg er når jeg har behov for henne så er hun der for meg. Vi har fulgt hverandre siden ungdomsskolen, vi har delt ungdommens og den unge voksnes utfordringer og gleder, hjulpet hverandre opp når livet har kastet oss omkull og ned i ei grøft. Vi har fulgt hverandre gjennom det å bli foreldre med alle de utfordringer det fører med seg, vi har vært til støtte for hverandre når relasjoner til familie og andre har vært vanskelig. I henne har jeg alltid en jeg kan rådspørre - en jeg vet ikke bare vil "snakke meg etter munnen", men som faktisk vil gi meg råd som hun mener vil være en god løsning for den situasjonen jeg befinner meg i. Og dette gir hun meg fordi hun er glad i meg - og fordi hun vet at det er gjensidig. Hun har selv erfart vårt vennskap. Vi har vært sammen i tunge stunder med sykdom, død og sorg. Vi har vært sammen om lykkelige dager som bryllup og dåp og konfirmasjoner og vi er sammen i alle de hverdager som er imellom de store følelsene. 


Et godt vennskap forankrer deg og holder deg sentrert i ditt eget liv

 

Dette er det vennskapet som veier opp for alle de vennskapene jeg har tapt langs livets vei. Jeg skal innrømme at jeg nok sørger enkelte vennskap, men likevel er jeg godt fornøyd med å ha mennesker i kategoriene venner og bekjente også. Man trenger flere mennesker i livet sitt, livet har jo så mange ulike sider - og ikke alle interesser deler jeg med min bestevenninne, men kanskje med en annen venn eller bekjent - og da kan vi få hyggelige opplevelser sammen likevel. 

Vennskap er en dyrebar ting som man så absolutt ikke skal ta for gitt - og en ting man skal være svært forsiktig med å stille krav til. Altså selvfølgelig setter man krav til gjensidig respekt og man forventer at det man snakker om bak lukkede dører ikke kommer videre. Det jeg mener er at vi skal være ytterst forsiktig med å stille krav til hvordan den andre skal leve, hva den andre skal mene og tenke, hvordan den andre bør prioritere sin tid og sine verdier. 

Vennskap er for meg kjærligheten som oppstår i møtet mellom to hjerter. Og betydningen av vennskap er et godt liv, et liv der du har noen du kan ha tillit til, noen som har tillit til deg - og noen som du kan dele livet med, gleder, sorger og hverdager...

Det ble et langt innlegg dette, men jeg velger likevel å avslutte med et dikt - en liten hyllest til det vennskapet jeg og min bestevenninne deler...


To hjerter

 

To unge og usikre hjerter

møtes mellom de tøffestes mobb.

 

To unge og usiker hjerter

vokser sammen til ett.

 

To unge og usikre hjerter

- mitt hjerte er ditt, ditt hjerte er mitt. 

 

To unge og usikre hjerter

kjemper usikkerheten bort. 

 

To trygge og varme hjerter

- hver for seg, men alltid sammen.

 

To trygge og varme hjerter

med plass til mer enn hverandre.

 

To trygge og varme hjerter

 for alltid du og jeg...

H. A. Sriskantharajah

 

#vennskap #livet #kjærlighet #hjerte #møtemellomtohjerter #dikt 

 

Livet mitt blir så langt som det er vei til å gå

Jeg leser i Aftenposten et innlegg som stiller spørsmålet: «Hvor langt liv er langt nok for deg?

(Innlegget er interessant nok og er mye mer omfattende enn det jeg fremstiller her. Du kan lese det HER)

Det som kommer her er bare mine tanker ut fra det innledende spørsmålet: «Hvor langt liv er langt nok for deg

Tja, vi vil vel alle leve lenge? eller?


Med et smil om munnen med livet foran meg...
 

Innlegget forteller om den forskning som foregår for å begrense eller stoppe aldringsprosessene i kroppen slik at vi skal kunne leve lengst mulig. Det fortelles også at mange selskaper bruker millioner av dollar for å utvikle bioteknologiske nyvinninger som skal overvinne de biologiske begrensningene som ligger i et menneskes levealder. Forskere driver med stamcelleteknologi og genterapi, 3D-printing av organer, altså organer som skal kunne erstatte syke organer ? det forskes til og med på å dyrke menneskeorganer ? i dyr!!!

Jeg vet jo ikke stort om alt dette når man kommer ned på kunnskapsnivå om celler og slikt, men jeg tenker at man kanskje ikke finner det beste i livet ved å leve lengst mulig ? og jeg skulle ønske at forskerne kunne fått et litt annet fokus?

Eller det er kanskje feil og bombastisk si at det er det de trenger ? for jeg får ikke egentlig vite det sikkert i denne artikkelen at det er fokuset på et lengst mulig liv som driver disse forskerne. Kanskje har de sitt fokus et helt annet sted, men blir «feilsitert» etter å ha sagt noe om at man har funnet fram til noe som kan gi oss et lenger liv? - og at den grunnleggende ideen bak forskningsprosjektet ikke nødvendigvis er et lenger liv.

Vel uansett ? med så mye kunnskap som finnes i verden i dag, og med så mange utrolig dyktige mennesker som driver forskning ut fra godt utprøvde og godkjente forskningsmetoder så tenker jeg at jeg ønsker at alle disse forskerne har som krav i sitt forskningsarbeid at det de i utgangspunktet forsker for er å gi oss muligheten til et best mulig liv ? uansett hvor langt det blir.


Nytt liv erstatter det livet som var i fjor...
 

Jeg ønsker meg mulighet for god behandling ved sykdom ? det er faktisk veldig mange sykdommer som man vet svært lite om ? også i dag, selv om vi jo tror at alt er kjent. Jeg ønsker meg muligheten for at for eksempel kroniske sykdommer ? slike som i dag koster samfunnet voldsomme summer årlig fordi det setter folk utenfor arbeidslivet, kanskje for resten av livet ? tilgodeses med utvidet og seriøs forskning for å kunne lette på disse pasientenes plager slik at de kan få hjelp til et verdig og aktivt liv. Jeg ønsker at man ved immunterapiforskningen kunne finne fram til flere behandlinger som kunne gi livskvalitet sammen med den livsforlengende effekten.

Jeg ønsker at livet mitt skal bli akkurat så langt at jeg er fornøyd med å få lov til å leve det ? og så langt at de jeg etterlater meg skal savne meg når jeg er borte, men likevel ha en trygghet i at de klarer seg fint selv på veien videre gjennom livet. Jeg ønsker ikke å bli en gammel krok som venter på at tippoldebarna mine skal komme innom med en tallerken mat til meg mens jeg skrumper bort som ei rosin borte i et hjørne.

Jeg kjenner i dag på ? vel å merke uten noen gang å ha stått overfor en potensielt dødelig situasjon eller sykdom ? at jeg nok ikke er redd for døden i seg selv, men jeg skal gjerne innrømme at jeg er engstelig for hvordan den vil komme. Jeg ønsker ikke å lide, hvem vil vel det?

Jeg vil legge så mye liv til livet mitt som over hodet mulig. Jeg prøver å være bevisst på å legge liv til hver dag ? prøver å finne noe positivt, noe å smile av ? selv på dager som i utgangspunktet oppleves som tunge og mørke. Jeg går aktivt inn for å ha alle mine kjære rundt meg - Positive og gode mennesker som jeg kan støtte og få støtte fra, og som jeg kan elske - og bli elsket av. Det er noe som heter at man skal legge liv til dagene i stedet for dager til livet i søken etter et godt liv.


Så langt har jeg kommet i livet mitt - og hvor langt ønsker jeg det? Ja, se det...
 

- med mye liv i livet mitt er livet mitt langt nok den dagen jeg «går i jordstyret» - det være seg om livet mitt blir kort eller langt.

Jeg ønske dere alle gode dager fylt av mye liv! Lag dere det livet dere ønsker dere og nyt det sammen med de menneskene dere elsker.

 

#levealder #livskvalitet #forskning #fremtidsdrømmer #legglivtildagen #livogdød #liv #død

Takk for at du var her

Hva er det egentlig som betyr noe i livet mitt? Er det penger, eiendeler, status...? Nei, det er mine aller nærmeste. Familie, slekt og venner som jeg elsker over alt annet - og som jeg vet elsker meg tilbake. Jeg ser på det som mitt livs lottogevinst at akkurat mine nærmeste er akkurat det - mine nærmeste. Jeg prøver å være bevisst på å vise dem at jeg setter pris på dem og jeg er bevisst på å ha dem i hjertet mitt også når jeg ikke kan være sammen med dem. 

Jeg minnes dem også i kjærlighet etter at jeg kun har de vakre minnene igjen. 

Tenk at jeg skulle være så heldig å trekke førstegevinsten når morfar'er ble delt ut!


 

Min morfar har vært blant de aller viktigste og mest betydningsfulle mennene i mitt liv. Helt fra jeg var lita jente fikk jeg lov til å være morfar si go'jente - at mine søsken og søskenbarn hadde samme plassen i morfars hjerte tenkte jeg nok ikke over den gangen. Da var øyeblikket viktigst. Jeg fikk være den beste og fineste jenta i hele verden i det jeg kunne se meg selv gjennom morfars øyne. Noe så fantastisk!

Mormor og morfar bodde i samme hus som min familie og naturlig nok fikk vi et tett og godt bånd. Alltid kunne vi få støtte og trøst hvis vi var lei oss eller om det hadde skjedd noe ubehagelig ute blant ungene. Det var alltid mulighet for ei skive brød eller en sukkerbit. Eller vi fikk verdens beste fiskegrateng - en som var MYE bedre enn den vi fikk hos mamma (at mamma faktisk hadde laget gratengen og båret en porsjon inn til mormor og morfar visste jo ikke vi). Og så mye moro og lek vi fikk med dem med på! Rettferdighet, kjærlighet, rettledning og krav - alt var der, men det jeg tror vi alle sitter igjen med er følelsen av å være elsket, av å være den viktigste i livet til noen, i hvert fall i et øyeblikk. 


Når jeg skal bearbeide tanker og følelser er det å holde på med blomster det beste som finnes...

Morfar gikk bort for flere år siden, og tidvis kjenner jeg på et savn og en sorg som er akkurat like sår og dyp som den dagen han døde. Likevel er det takknemligheten for at jeg fikk akkurat denne mannen som min morfar som er det gjennomgående når jeg i hverdagen nå tenker på ham. Fødselsdagen hans har alltid vært husket - med kaotiske og trivelige familieselskaper den gang han selv satt i høysetet og humret og lo av alt tøys og tull familien hans fant på, og med besøk på kirkegården med lys og blomster nå når det gode smilet hans bare er et kjært minne. 

I dag er det 100 år siden morfar ble født. En vakker liten gutt som vokste opp, gjorde ugagn og jobbet hardt, giftet seg med en vakker pike, fikk 3 barn og en haug med barnebarn og oldebarn før han døde. Han hadde kanskje ikke et liv som mange husker, men et helt vanlig og godt liv sammen med dem han var glad i. I dag skulle jeg gjerne hatt en kopp kaffe, et kakestykke og en god prat med morfar, ved kjøkkenbordet... Jeg mimrer i kjærlighet <3


Takk for at du var her <3
 

 

#morfar #bestefar #familie #kjærlighet #sorg #savn #takknemlighet #livet #hundreår #livetslottogevinst

NORGE FOR NORDMENN - I ALLE VAKRE VARIANTER


 

Jeg synes det er vanskelig å utad være veldig bombastisk i meningsytringene mine. Jeg er nemlig klar over at jeg sjelden - eller heller aldri - sitter på alle fakta og den hele og fulle sannhet. Derfor føler jeg ofte at de fleste kan snakke meg ut på dypt vann når de kommer med sine sannheter i sakens anledning - selv om heller ikke de kan vise til noen spesifikk kilde for sin sannhet annet enn at: "Jammen, det ER sant altså!!!"

Vel ofte er jeg uenig - og ofte har også jeg lest eller hørt et sted noe som underbygger min sannhet, men jeg synes likevel det er vanskelig å forsvare mitt synspunkt uten å kunne slå i bordet med en kilde. Jeg klarer liksom ikke å begi meg ut på å prøve å få andre til å forstå mitt synspunkt. For veldig ofte føler jeg at det spilles med en kortstokk jeg ikke kjenner... Med eg som jokeren som slås ut av hvilket som helst annet kort...Knusende tap hver gang!

Men... noen ganger havner jeg i trøbbel likevel. 

Her forleden dag - da nyheten om bioingeniøren som gikk til sak mot Staten for å få tilbake sitt statsborgerskap ble snakkisen... ja, da røk jeg på en smell!


 

Jeg pleier aktivt å blande meg utenom  - spesielt når det gjelder innvandrere, asylsøkere og innvandringspolitikk. Ikke fordi jeg ikke tør å stå for det jeg mener, men heller fordi jeg synes det er ubehagelig å diskutere med folk som i utgangspunktet er grunnleggende uenig med meg når det kommer til menneskeverd og nødvendigheten av å hjelpe hverandre i kraft av at vi er mennesker - uten å henge seg opp i etnisitet og religion. Disse menneskene har også en tendens til å blåse av mine forsøk på å tale en annen side av disse sakene - og mange ganger har jeg også fått høre at jeg jo er programforpliktet til å elske utlendinger siden jeg er gift med en... (Ser dere at det her kan føles vanskelig å nå fram med noe som helst?)

Men, altså, her forleden...

Jeg hørte at diskusjonen gikk rundt det faktum at den ungen mannen vill anke dommen som ga Staten medhold i inndragelse av hans statsborgerskap. Eller... diskusjon er vel å overdrive - for de var alle ganske så enige om at dommen var riktig. Og det kunne jeg nok svelget uten for store problemer, men når man så i tillegg begynner å fortelle hverandre at: "sånne folk" ikke burde få kommet hit i utgangspunktet. "Han har jugd om hvor han kommer fra - så pælm han på hue og ræva ut!" "Han har snylta lenge nok på det norske folks dumsnillhet og godhet."

Og de ga seg ikke der...

Somaliere er jo likevel gjennområtne, så han burde ikke få lov til å ta saken til retten i det hele tatt. Han burde finne seg i at statsborgerskapet trekkes tilbake og pakke seg fortest mulig tilbake der han kom fra - så kunne han sikker finne noen venner når han kom hjem til Somalia - og der kunne han fortsette å røyke khat og servere flere løgner!"

NÅ! NÅ var min tålmodighet forbi. 

Jeg brøt inn i samtalen og spurte om hvor mange som faktisk kjente mannen - eller andre somaliere for den del... Ingen (Selvfølgelig)... Hvor mange vet hva han skal ha løyet om... Alle (selvfølgelig - alle leser vel overskrifter). "Han har jugd om hvor han kommer fra! Det er så typisk somaliere - de gjør ikke annet enn å juge". 

Joda akkurat! Det påstås at han har løyet om sin opprinnelse - og på denne bakgrunn er han fratatt sitt statsborgerskap. 

Men det er her jeg også blir frustrert over at de ikke engang har klar å ta meg seg ingressen i de artiklene de påstår å ha lest. 

Løgnen han påstås å ha servert er at han er fra Somalia. Hvis dette skulle være riktig - så er han altså ikke somalier - og kan vel derfor heller IKKE gjøres til målestokk for somalieres karakter?! Og hvis dommen er rett - og hvis han faktisk har løyet - er det da til Somalia han skal reise "hjem"?


 

Jeg kjenner ikke mannen, men velger å tro på ham. Jeg velger å håpe at han får gjennoppta sitt liv og sitt yrke - for denne mannen har faktisk tatt en utdannelse og har utført et yrke og vært en skatteyter og en ressurs for landet på linje med andre norske statsborgere. 

Som ung gutt kom denne mannen til Norge, uvisst (for de fleste av oss) med hvilke redsler og erfaringer i bagasjen... Drap, fattigdom, sult, vold, terror, tortur... bare han selv vet det. 

Nei, jeg vet ikke... men jeg synes vel at man heller får gjøre en grundigere og strengere vurdering FØR man deler ut statsborgerskap - i stedet for å vente 15, 20 og 30 år før man fratar mennesker livsgrunnlaget på denne måten. 

Når vi gjør det på denne måten så lager vi et system der vi får to ulike "klasser" av norske statsborgere. 

Først de av oss som har helnorske "innfødte" foreldre og som aldri kan fratas vårt statsborgerskap...

Og så de som selv har fått innvilget statsborgerskap etter å ha søkt om dette når de kom til Norge - og deres barn - som faktisk i svært mange tilfeller er født norske av norske statsborgere, men som kan fratas det og sendes ut av Norge og "returneres" til sine "hjemland"!

Nei! I mitt hode... Er man norsk så er man norsk.  Finner man så at noen har gjort seg skyldig i lovbrudd så har vi et system i Norge for å behandle dette. Når lov og dom er fulgt og straffen sonet - da er den sonet og man starter med blanke ark. 

Jeg vet at mange vil oppfatte meg som blåøyd og godfjottet, men likevel står jeg på mitt...


 

NORGE FOR NORDMENN!

- I ALLE VAKRE VARIANTER <3

 

#norge #nordmenn #statsborgerskap #nyheter #menneskeverd #livsgrunnlag #innvandring

 

 

Når monsteret kan stenges inne i bur...


En iskald frykt har hatt plass i hjertet mitt
 

Etter en drøy måned der det verste monsteret - med bloddryppende tenner så store som fjell, med øyne fylt av overmakt, nedlatenhet og død, og med en ild som minner om helvetes forkammer - har hengt lavt over familien så skulle gårsdagen gi oss noen svar på de grusomme tankene og de vonde og vanskelige spørsmålene vi har båret på...

Vi sitter på venteværelset og prøver å holde motet oppe ved å snakke om alt annet enn det vi er der for, det vi frykter og det vi håper. Vi tøyser og flirer en del - og jeg føler at kanskje oppfatter de som sitter rundt oss som overfladiske og irriterende - for jeg har en tanke om at de som sitter på dette venteværelset nok ikke føler det er det letteste i verden å sitte akkurat her og flire og le. Situasjonen er liksom ikke så snar til å innby til det... Men, så er det vel slik at vi alle har våre metoder for å jobbe oss gjennom det som er vondt og vanskelig - og vi visste at når vi reiste hjem herfra etter å ha snakket med legen ville vi ha et av to scenarier å forholde oss til, hvorav det ene var så ille at vi nesten ikke turte å tenke tanken, samtidig som vi ikke klarte tenke på annet. Og sånn har vi hatt det den siste måneden - så altså lot vi håpet og gleden over hverandre og livet stå i høysetet mens vi ventet på legen.


Vi tviholder på håpet om en ny vår sammen
 

Navnet ropes opp. Hjertet mitt ramler ned i magen, tungt som et grovbrød som ikke har fått steke ferdig. Det dunker i ørene mine. Jeg ser på de andre at de har det på samme måte. Jeg ser tårene som venter bak øyelokkene, til tross for smilet og høfligheten når vi hilser på legen. Vi vises inn på et usannsynlig sterilt og lite tiltalende kontor der det ikke finnes noe å feste blikket på. Jeg prøver å ikke slippe tårene løs riktig ennå, jeg er så fryktelig redd, jeg leter febrilsk etter noe å holde tankene mine fast i...

Og så hører jeg at legen begynner å snakke. Nå er det viktig at jeg følger med, prøver å sette min pårørende-rolle til side og tar fram en litt dårlig utgave av den sekretæren jeg er og prøver å få med meg det som blir sagt. Etter litt forklaring av hva som har foregått siden siste undersøkelse er det tydelig at han har tenkt å overrekke pasienten og oss pårørende dommen. Jeg ser at dette er tøft både for pasienten og oss andre. 

Det ustekte brødet i magen vokser, jeg kjenner trang til å bøye meg over søplabøtta og spy - og tenker... og jeg er bare pårørende...

Så blir jeg plutselig var at legen smiler litt og forklarer at dette dør man MED ikke AV. Jeg kunne kysset legen der og da - og ser at heller ikke nå er jeg alene om det jeg føler. Legen gir god og forklarende informasjon om hva som skjer, hva som skal skje framover og om hvilke medisinske prioriteringer som bør gjøres - hele tiden med forsikring om at dette ikke er noe å gå rundt å frykte, men at livet skal gå videre som før. 


Igjen kan vi ta steget ut i lyset, i solen, til livet
 

Jeg kikker rundt meg og over meg, og oppdager plutselig en ekkel liten skapning borte på den andre siden av rommet - de bloddryppende tennene kan nå sammenlignes med de en katt har, ilden har sluknet og tilbake er bare glørne - og i øynene er bare nedlatenheten igjen... Vi vil måtte leve med denne skapningen, men vi setter ham i bur og legger et mørkt teppe over - nå skal livet leves igjen - til tross for at alvorlige diagnoser finnes i livene våre. 

På vei ut fra sykehuset har jeg lyst til å brøle av lettelse, jeg vil gråte gledestårer, jeg vil synge og le, jeg vil slå hjul - jeg ELSKER livet, familien - og denne fantastiske varme, direkte og omsorgsfulle legen som ga oss tid også denne gangen til å reagere, til å stille spørsmål og til å bli trygge på det som skjer. 


JEG ELSKER LIVET!
 

Vel hjemme... Alene... Nå kommer gledestårene, tårene av lettelse, tårene for tiden vi tapte denne måneden - og for tiden vi vant i dag.

 

#pårørende #pasient #sykehus #kreft #diagnose #angst #lettelse #sykdom #liv #jegelskerlivet  

Mobbing dere...


Kan knopper springe ut når frosten holder dem?

Da jeg var liten så var det erting det ble kalt, og det var vel nesten sånn at enkelte unger var forventet å sitte på den ene eller den andre sida av ertinga  - det var vel bare sånn det måtte være. Jeg er redd det var mye vanskeligere å få tak på hva det dreide seg om den gangen enn hva det er i dag ? i dag er det i det minste politisk korrekt å snakke om problemstillingen...

For 35-40 år siden? Hva kunne foreldrene til den tandre lille jentungen som fikk ukvemsord og knyttnever i ansiktet hver eneste dag, både på vei til og fra skolen, gjøre for å bøte på problemet?

Snakke med læreren på skolen? Tja, men så lenge det ikke var noe som skjedde på skolen kunne lærer vanskelig få gjort noe med det ? med mindre jentungen sa ifra på skolen om hva som hadde hendt og hvem som sto bak ? da kunne de i hvert fall ta en prat med vedkommende. Men helt ærlig ? hvem tror på at den lille jenta tør å henge ut «Arild» for å ha plaget henne? Da vil det jo bare bli mye, mye verre neste gang!

Hva nå? Kanskje snakke med klassens foreldre som gruppe da? Tja, men så var det dette da at ingen ville være med på at det var et problem så lenge det ikke var deres barn som var den som ble plaget ? for på den tiden så var man ikke så nøye med hva som ble sagt foran barna ? så da risikerte du at dersom ditt barn ikke ble plaget - og det kom ut at du hadde forsvart det plagede barnets rett til å gå i fred? Å akk og ve!

Neivel, hva gjenstår da? Direkte til kilden ? «Arild» sine foreldre? Tja, noen forsøkte nok det i håp om å lette situasjonen for sitt eget plagede barn, men ofte ble det etter en kort stund bare verre og verre etter at dette var forsøkt. Sier du at mitt barn gjør sånn?!? Ja, hva har ungen din gjort for å få mitt barn til å oppføre seg sånn da?!? Barnet mitt har aldri gjort noe sånt før så da må jo ungen din ha provosert ham/henne!!! Eller også ville det kanskje bare utspilt seg med et skuldertrekk og et: «Ja, ja, men du tror ikke det er bedre at vi voksne lar ungene få ordne opp seg i mellom da? Det var sikkert bare noen guttestreker. Litt erting må alle tåle nå og da?»

 


Når man går alene hjelper det ikke at himmelen er vakker

 

Ja, OK. Det er lenge siden disse situasjonene var virkelige, men jeg kjenner faktisk fortsatt på redselen i brystkassa når «min» «Arild» jaget meg på skoleveien og jeg vet at min søster fortsatt kjenner smerten av både skotupper og never mot kroppen. Det er mange år siden mine foreldre måtte forsøke å hjelpe ungene sine, men dessverre er ikke situasjonen bedre i dag.

Det er større fokus på mobbing i skolen ? og det skal, i hvert fall i teorien, være lettere å ta opp og få gehør for problematikken i dag. Og det er nok også slik at foreldre i dag oftere sier til hverandre at hvis det var jeg som fikk beskjed om at barnet mitt hadde gjort noe slikt ville jeg selvfølgelig sørget for at det aldri skjedde igjen.

Det er bare det dere, at det viser seg at det holder ikke mål noe av dette. Fokuset er større i skolen, men bare i kortere perioder, det er de aller færreste skolene som klarer å holde dette fokuset hver dag, hele året og implementere gode samhandlingsvaner hos elevene slik at de bruker disse både i og utenfor skolesituasjon.

I teorien kan man gjerne ta opp dette på foreldremøter og få gode reaksjoner på at: «slik kan vi ikke ha det blant barna våre ? og ? ingen av oss kan godta dette.» Men så kommer en ny dag for barna, uten at noe har skjedd hjemme, for: «det var jo ikke mitt barn det gjaldt ? eller jeg har faktisk sagt til sønnen min at han ikke får lov til å være slem mot andre ? og jeg sa det med ganske streng stemme også?»

For ikke å snakke om hvis vi i dag tar sjansen på å snakke med foreldrene til det barnet som gjør livet vondt og vanskelig for andre. Ja, da kan du virkelig tråkka i salaten ? for nå risikerer barnet ditt virkelig å få problemer med sin plageånd. Og i dag er det ikke slik at det bare er verbal drittslenging ansikt til ansikt eller en knyttneve over leppa så blodet spruter ? altså ikke at dette er bare ? Men i dag har barn og unge en mengde andre måter å gjøre livet umulig for hverandre på. Du har Facebook, Snapchat, instagram og en hel mengde andre sosiale medier som gir dem fri tilgang til å plage hverandre uten at vi voksne klarer å følge med på dem. Ikke alle foreldre har tilgang til sine barns kontoer på de ulike mediene og på denne måten har de en voksenfri sone, for det er ikke en gang alle foreldre som er «venner» med barna sine på sosiale medier. Så da er det jo fritt fram?

Akkurat nå sitter jeg og er litt trist fordi det ikke er blitt noe bedre siden jeg var lita ? det er jo heller blitt verre og enda vanskeligere å få bukt med i og med at det er så mange flere arenaer nå enn tidligere.

Det som virker å være det samme som før er at det er helt usaklige og helt vilkårlige årsaker til at det ene barnet blir mobbet og det andre blir mobber. Penger og sosial status virker å være utslagsgivende, begge veier faktisk? Noen har ikke riktig tøy på grunn av lav familieinntekt, mens andre får så hatten passer og litt til fordi faren tror han er noe fordi han har mye penger. Og så er det da de tilfellene der det fabrikkeres «bevis» for at den ene har gjort noe som fortjener at den andre gir ham juling for ? selv når «beviset» enkelt kan motbevises dersom en voksen og oppegående forelder får tilgang til dette «beviset»?

Som mamma, som tante, som farmor er jeg bekymret for barna våre. Joda, noe må vi nok forvente at alle unger må gjennomgå litt ? det er en del av det å finne veien gjennom livet, men det skal jo ikke gå på helsa løs ? for det er jo faktisk det det ender med, selv om det ikke er fysisk mobbing. Det er unger som på grunn av mobbing i mange, mange år vil slite med både angst og depresjoner, spiseforstyrrelser og selvskading som følge av at vi voksne ikke har klart å ro i land en løsning på mobbeproblemet?

Hvor mange ganger må vi lese om barn og unge som prøver og i alt for mange tilfeller lykkes i å ende sine liv fordi de rett og slett plages til døde? Hvor mange ganger skal vi dele artikler om det på Facebook- uten å gjøre noe mer med det? Likes og gråtefjes hjelper liksom ikke noe særlig! Hvordan kan vi la ting gå så galt?

 


Det er hardt arbeid å blomstre alene...

 

Bare så det er sagt ? jeg har ikke alle svar ? bare et bekymret hjerte og et ønske om å kunne gjøre noe mer?

#mobbing #erting #plaging #netthets #barndom #depresjon #selvskading #spiseforstyrrelser #taptbarndom #merketforlivet

Jeg har det godt - tross alt...

Disse dagene er så fylte av angst og vonde tanker at jeg har hatt vanskelig for å puste, spise, leve... Utsiktene til at en av mine kjære skal være nødt til å bli syk og leve med smerter og få en nedsatt kvalitet av sitt liv er vanskelig å takle. Man innser at det finnes ingenting man kan gjøre annet enn å prøve å holde dagene lyse og gode, både for den syke, seg selv og de man har rundt seg.

I et øyeblikk var jeg på vei helt ned i kjelleren - da så jeg plutselig et bilde - og ble da klar over alt jeg har som er godt og vakkert i livet mitt. Det er nok dette jeg må prøve å holde fast i midt i alt det andre som er så skremmende...

Så altså har jeg det godt tross alt, selv om det er helt umulig å unngå at livet tidvis vil være svært vanskelig og vondt til margen...

Da kom tankene om hva jeg har i livet mitt som er lyst, positivt og vakkert, det jeg kan finne glede, latter og energi i...

 

 

 

Jeg har det godt

Jeg har det godt

Livet mitt er fylt av godhet

- fra mine foreldre

- fra mine søsken

- fra min ektefelle

- fra mine barn og barnebarn

- til og med fra mine svigerbarn

Jeg har det godt

Livet mitt er fylt av glede

- glede ved samvær med familie

- glede ved samvær med venner

- glede ved minner om de som har vært nær

- glede ved skaping av nye minner

- glede av å få stå i livet

Jeg har det godt

Livet mitt er fylt av latter

- latter i samtale med nære

- latter i samvær med venner

- latter sammen med barnebarn

- latter til hverdags

- latter til fest

Jeg har det godt

Livet mitt er fylt av positive energier

- energi fra mennesker

- energi fra relasjoner

- energi fra minner

- energi fra fremtidsplaner

- energi fra et liv i godhet, glede og latter

Jeg har det godt ? veldig godt!

 

Helga Sriskantharajah

 

#sykdom #angst #smerter #godhet #glede #latter #positivenergi #familie #venner #livetergodt

 

 

 





 

Når livet er skremmende


 

Akkurat nå kjenner jeg på at jeg har så utrolig mange følelser ute på en gang at jeg føler meg fanget i en virvelvind så rask at den ikke lar meg holde fast i noe som helst i mer enn en brøkdel av et sekund. Jeg rives med stor kraft opp med røttene og jeg vet ikke nå hvor jeg egentlig hører hjemme. Alt det vakre ved livet blir vanskelig å holde fast i, og å se klart...

Vår familie har blitt rammet av alvorlig sykdom, så alvorlig at det er vanskelig å forutse utgangen av det hele.

Da det første sjokket hadde roet seg, eller i hvert fall lagt seg til som en rumlende vulkan som truer med et nytt utbrudd, kom sorgen over at den syke må gjennom alt dette vonde og at vi som står rundt ikke kan bidra med annet enn å være der, smile og prøve å holde motet og håpet oppe.

Og likevel, midt i alt dette skremmende og triste, skal man leve videre, nærmest som at ingenting har skjedd. Man forventes å gå på jobb, være sosial med venner, gjøre alt det dagligdagse. Her sliter jeg veldig kjenner jeg.


 

Jeg har ikke klart noe av det! Kjenner frosten biter seg fast rundt meg og jeg blir litt handlingslammet på et vis, og klarer nesten ikke tenke en sammenhengende tanke... Jeg ble nødt til å koble ut jobben. Det hadde nok likevel ikke vært stor hjelp i å ha meg dinglende på kontoret akkurat nå.

Venner og sosiale settinger... Tja, på en måte kan jeg vel være glad for at jeg har så få venner for da er det jo ikke så mange som venter på meg. De få vennene jeg har vet at jeg ikke orker noe akkurat nå. Min bestevenninne sender meg SMS med forsikringer om at hun er der for meg og at jeg når som helst kan ta kontakt - samtidig ligger det i det ingen krav om at jeg skal svare eller ta kontakt med det samme. Den er faktisk veldig god - midt i alt kaoset jeg har i hodet mitt nå...

Det dagligdagse???  Ikke et snev av det... Jeg har dog pakket inn mine egne smerter slik at jeg ikke merker dem før det er for sent, og da er det jo bare å hive innpå med smertestillende... Jeg står i timevis og stryker klær, strykedunken er tom for lenge siden og jeg har nå begynt på duker og tøy som har vært lagt pent bort med tanke på at det faktisk like godt kan strykes når det skal brukes. Oppvaskmaskina har gått dukken, så jeg vasker opp for hånd, og som oftest glemmer jeg hanskene, så det er jo en drøm for den huden som faktisk ikke tåler vann og såpe. Jeg stapper stadig vaskemaskina full av klær, noe skal i tørketrommelen og noe skal henges opp. Au, ja... det var det å løfte og strekke armene da. Ja, ja, det går vel det også, på lik linje med det å legge sammen store håndklær og sengetøy som har vært innom tørketrommelen. Og jeg baker brød. Jeg som ikke på mange år har klart å elte en deig, men  altså nå... Vær så god, vil du ha ei skive hjemmebakt brød?

Livet er skremmende og føles utrygt akkurat nå. Jeg er forberedt på et nytt utbrudd fra vulkanen, forberedt på å måtte løpe for livet for ikke å begraves i lavaen, og jeg vet jo dypt i hjertet at jeg vil vinne det kappløpet, men jeg vet jo også, av erfaring at det ikke er en sprint, men en maraton - ganger mange... Og jeg vet at jeg vil kjempe i tsunamier av følelser mange, mange ganger før hjertet mitt igjen kan roe seg og jeg kan se situasjonen med klarhet i blikket...

Men, nå må jeg prøve å sette litt farge på dagene slik at jeg har noe jeg kan holde fast i. Blomster og farger er for meg varme og energi, pågangsmot og styrke så...



Takk for at du kikket innom! 

Ønsker deg en fantastisk dag <3

 

#sykdom #kreft #livet #følelser #angst #sorg #livetmågåvidere

For evig


 

For evig

Dag ut og dag inn

Natt etter natt

Uker, måneder og år har gått

 

Du er aldri langt unna

Jeg har alltid en hånd å hente styrke i

Din kjærlige armkrok er aldri stengt

Du er min evige trygghet

 

Dag ut og dag inn

Natt etter natt

Uker, måneder og år kommer

 

Vi er alltid nær

Hånd i hånd for styrke

I hverandres armkrok for kjærlighet

For evig hverandres trygghet

 

Helga Sriskantharajah

<3 <3 <3

 

Et lite dikt om kjærlighet i takknemlighet til han som alltid står ved min side.

 

#kjærlighet #trygghet #styrke #nærhet

Å snu livets motgang...

Noen dager kjenner jeg på at jeg er litt forvirret og sammensatt i det stakkars lille hodet mitt. Jeg må virkelig jobbe hardt for å snu livets motgang til noe som kan gi meg styrke og sette farge og lys på hverdagen slik at jeg kan se det vakre...


 

Jeg kjenner at jeg elsker livet mitt og de menneskene som finnes i det som jeg er glad i og som jeg får lov til å bety noe for... og likevel kommer det over meg en følelse av at jeg kaster bort tiden min... livet mitt... med å ta mer hensyn til det som i livet mitt faktisk egentlig betyr langt mindre enn disse menneskene og mitt forhold til dem.  

Som for eksempel når det blir en skikkelig sak av at man tar seg fri fra jobb for å følge sine nærmeste til sykehus for behandling av alvorlig sykdom. Opplevde forleden at det ble kronglete å skulle forholde seg til at arbeidsplassen liksom skulle være viktigere enn den jeg ønsket å være til stede for, da det begynte å hagle inn med e-post fra jobb om hvorvidt jeg kunne ha rett på å være der jeg var eller om jeg heller skulle prioritert arbeidet. Det ble mye fram og tilbake i forhold til om jeg hadde søkt fri på rett måte og på rette dager, noe jeg mener at jeg hadde gjort - og jeg fikk jo da også en beklagelse på det - men... da var det plutselig ikke noe noen hadde gjort feil.... Det var en feil i systemet, men det burde jo jeg selvfølgelig ha skjønt...

Fy f... tårene triller og kroppen skjelver, og jeg kjenner meg som at jeg er rådyret som har har jegeren etter meg... med børsa klar. En kulde som angriper kroppen som tusen små iskalde snøkorn som treffer huden som bittesmå spyd....  


 

Jeg var her en pårørende til en alvorlig syk person og jeg kjente faktisk dette som en ekstra belastning i forhold til den bekymring jeg satt med i forhold til det at et menneske som står meg svært nær skulle gjennom omfattende behandling for sin sykdom.

Men, så da... når man vel har kommet seg litt videre og klarer å konsentrere seg om det vakre som finnes i livet... om gleden ved at man fikk en dag til, mestringen ved at man "kneblet" smertene også denne dagen, lykken ved å få den gode klemmen, og roen ved å se at de du er glad i til tross for livets utfordringer står oppreist og stolte - klare til å kjempe videre for disse vakre dagene - og da kan man jo ikke annet enn å hive seg med og frydes ved samværet og kjærligheten.

Slik går tankene og følelsene til alle kanter i meg for øyeblikket. Jeg er høyt oppe og langt nede. Jeg sitter høyt på en fjelltopp og skuer alt det vakre som finnes - og jeg befinner meg under ett tonn stein og grus og kjemper for å få luft. Lykke og angst, varme og kulde, kjærlighet og hat, glede og sinne - livet.

Jeg prøver å holde fokus på det jeg har her og nå - og på den veien jeg muligens kan velge å gå framover. Jeg forsøker å holde fast i de utfordringer jeg har kommet meg gjennom tidligere slik at disse kan gi meg mot og styrke til å takle det jeg står i i dag og det som uten tvil vil komme senere. Jeg ønsker å gjøre det fare-røde til et rødt som gir energi og styrke, noe som driver meg frem i det virvar av følelser og utfordringer som ligger på min livsvei.


 

Noen ganger føler jeg at jeg er alene om å ha det på denne måten, at alle andre liksom alltid klarer å gjøre de rette valgene slik at livet deres alltid legger seg til slik det skal uten at det oppstår konflikter i det at man velger det som faktisk betyr mest for oss mennesker - våre nærmeste og kjæreste familiemedlemmer og venner, men helt alene er jeg vel dessverre ikke i denne situasjonen...

 

#angst #motgang #styrke #kjærlighet #familie #pårørende #familie #livet  

 

 

Alene er du

Gårsdagens tanker satte spor i natt. Kjente veldig på gleden ved det å ha noen nær meg som jeg vet jeg kan finne støtte og trøst hos. Noen som hjelper meg med det kunststykket det er å leve livet på en god måte. 


Alene er du

 

Uten andres samvær

- er du

Uten andres vennskap 

- er du

Uten andres omsorg

- er du

Uten andres kjærlighet

- er du

 

Alene, uten å ta imot det andre kan gi...

Du puster, prater, ler og er...

Gi ditt liv et lev før er...

 

Med andres samvær

- lever du

Med andres vennskap

- lever du

Med andres omsorg

 - lever du

Med andres kjærlighet

- lever du

 

Åpne ditt hjerte for andres kjærlighet, omsorg, selskap og vennskap. 

Kjenn at du lever!

 

H. Sriskantharajah

#dikt #kjærlighet #omsorg #samvær #vennskap #eksistens #være #leve 

Å falle ut og å finne styrke


 

Det hender at jeg "faller" litt ut av mitt eget liv. Fibromyalgien min kan enkelte dager sette kroppen min i krig - intenst sterke vedvarende smerter, kraftløshet og brann langs muskler og sener - for ikke å snakke om ledd som hovner opp og blir stive, vonde og ubevegelige. Som om kroppen sitter fastklemt under fjellet og langsomt knuses til småflis...

Da føler jeg på håpløsheten og fortvilelsen over ikke å kunne leve opp til andres forventninger. 

Andre kan ha problemer med å forstå hvorfor jeg takker nei - det er jo bare snakk om å sitte rett opp og ned i en stol og prate og nyte en deilig kopp kaffe! Det forventes at man stiller opp - "jeg så jo at du var ute med XX forrige uke, da kan du vel bli med meg ut i dag!?!"

Ja, men så var det det da at kroppen min kanskje fungerte den dagen i forrige uke da jeg var sammen med XX, men det gjør den ikke i dag! Grunnen til at man ser meg ute blant folk er jo at jeg faktisk akkurat da har det såpass bra at jeg kan klare å være utenfor stuedøra...

I de aller fleste tilfellene klarer jeg ikke sitte stille i mer enn noen minutter før jeg helst bør opp og bevege meg litt. Noe som ikke alltid er like lett å få til, man kan jo ikke gå på do mellom hver gang man tar en bit av maten når man sitter på restaurant, eller tenk deg å være den som sitter bak meg på kinoen når jeg reiser meg opp kanskje både fem og seks og sju ganger under filmens løp. Eller å være min fotterapeut eller frisør hvis jeg stadig skulle reise meg å begynne å gå rundt for å løse opp i kroppens mange knuter... Stakkaren ville jo ikke fått jobben gjort - i hvert fall ikke på den avsatte tiden!

Så da sitter man jo pent og stille for ikke å være til bry for andre. Min utfordring blir da, når jeg skal reise meg, ikke å vise andre hvordan stivhet og smerter nærmest river meg i småbiter når jeg endelig kan reise meg.

Når det blir slik føler jeg meg ofte alene og litt forlatt. Jeg kan prate og le, men har i hjertet en avstand til menneskene rundt meg. Dette er fryktelig tungt og vanskelig - og jeg liker ikke å sutre og klage. Det er jo likevel ikke noe andre kan gjøre - og jeg ønsker i hvert fall ikke at folk skal føle seg ille til mote i mitt selskap!

Smertene og plagene min fibromyalgi gir er vanskelige å forklare og enda vanskeligere for andre å forstå. 

Derfor setter jeg umåtelig pris på de menneskene jeg har i livet mitt som godtar, forventer og ser det som helt naturlig at jeg styrer alt selv. De gir meg kjærlighet, omsorg, selskap og vennskap basert på hvem jeg er som menneske - helt sett bort fra de begrensninger som settes av smertene. De elsker meg fordi jeg er deres kjære, - fordi jeg kun i kraft av å være meg selv (uten at jeg må klare å gjennomføre noe som helst) betyr noe helt spesielt for dem. 


Det er en god følelse!

Det er disse mine kjæreste og nærmeste - og vissheten om deres kjærlighet og omsorg som gir meg styrke til å komme gjennom de tøffeste dagene. 

Jeg elsker min familie og mine venner - uten dem ville jeg bare være - bare eksistere... 

Men... JEG LEVER!

 

#fibromyalgi #smerter #eksistere #ensomhet #kjærlighet #aksept #omsorg #styrke #leve

FLUKT

Jeg sitter med et blylodd i hjertet, tårene vil ikke stoppe opp, fingrene mine skjelver og jeg føles at jeg rives i stykker av sorg og frykt. 

Jeg har sittet og sett på FLUKT, en TV-serie på NRK der Leo Ajkic gir oss et innblikk i det å være flyktning på flukt. Episoden i dag handlet om de flyktningene som kommer over havet i små fiskebåter, stuet sammen i hundretall, uten mat og vann, uten sanitære forhold, uten egentlig plass til annet enn å stå som sild i tønne og vente på redningen - og for alt for mange kommer denne redningen for sent. Vi fikk i dag se bilder av hvordan forholdene har vært på en slik båt da det ble filmet i fluktbåten etter at menneskene var reddet om bord i Siem Pilot, et norsk skip som har som oppdrag å redde mennesker på havet. Det knyter seg i magen ved vissheten om at i det vi så på de bildene har det faktisk bare øyeblikket før oppholdt seg mennesker som har valgt dette som et pluss framfor det å bli igjen i hjemlandet.


 

Leo Ajkic besøkte også en av de aller fattigste flyktningeleirene i Italia. Der bor flyktningene under ekstremt vanskelige forhold. Den ene mannen han snakket med fortalte at han bodde sammen med fem kamerater i et bittelite skur av plast og presenning. De har ingenting, annet enn fattigdommen, sulten, den ekstreme heten om sommeren (dette var filmet på sommeren) og sannsynligvis en bitende kulde når vinteren kommer. De hjalp hverandre så godt det lot seg gjøre, men de kommer jo ikke videre - for de har allerede søkt asyl i Italia og fått avslag. Da vil alle andre land kunne avslå deres søknad ved å benytte seg av de føringer som ligger i Dublin-avtalen som sier at som hovedregel skal en asylsøknad skal behandles i det første av landene i Dublin-samarbeidet som asylsøkeren kommer til. Dette kan jo ved første øyekast kanskje synes som en rettferdig ordning, men så må man jo da begynne å tenke seg litt mer om... Det er ganske stor forskjell i antall asylsøkere som kommer direkte til f.eks. Italia mot for de som kommer direkte til Norge. Italia er ikke et veldig stort land og de har på ingen måte noen mulighet til å gi opphold til alle de som kommer dit. Med streng hånd avslås søknadene og asylsøkeren får fem dager på seg til å reise hjem - men ingen hjelp til å komme seg dit. På den måten blir mange gående rundt omkring i Italia - og Europa for øvrig - for de som klarer prøver selvfølgelig å komme seg videre - og noen av dem kommer hit til oss. Faktisk så jeg en mann sittende på en sliten seng i et telt av presenning som kunne fortelle at han hadde vært i Oslo, Rakkestad, Horten og Moss i 2005. Han hadde bodd i Norge i ett år, men altså blitt returnert til Italia fordi han var registrert der først. Så mange skjebner og jeg føler så med dem der jeg ser de sitter og venter og venter og venter - venter på at de skal få et liv de kan leve... 


 

Jeg er ingen politiker som kan klare å debattere saker som dette. Jeg blir altfor emosjonell og trukket mot det enkelte menneske og dennes skjebne til at jeg kan klare å holde noen vettug debatt i gang. Men - jeg vet virkelig ikke om jeg synes det jeg har lest om Dublin-avtalen og Dublin-samarbeidet gir meg troen på at folk får den hjelpen de trenger...
 

#flukt #flyktninger #asylsøkere #papirløse #nrk #leoajkic #sorg #dublinavtalen

Stjeler du din egen glede?


 

Hadde en samtale med en jeg er glad i i dag og da kom vi inn på hvor lett det er å komme i den situasjonen at vi glemmer å gi oss selv muligheten til å glede oss over det vi har. Vi har så lett for å jage etter noe vi tror vil gi oss en større glede enn den vi har rett foran oss. Vi vil så gjerne vise andre at vi klarer oss bra, at vi har et hjem som vi kan være stolte av og glede oss over å vise fram, at barna våre er perfekte mennesker med perfekte liv. 

Den største gleden kan være å finne en glatt, hvit stein i fjæra...

Jeg innrømmer så gjerne at jeg fort kan finne på å være en av dem som går i denne fella, selv om jeg også er av dem som snakker høyt om å gjøre det beste ut av det du har selv og ikke bry deg om hva naboen har og hva andre mener du burde ha. Hvis du ringer til meg og sier i fra at du vil komme på besøk i morra eller på lørdag - vær du sikker på at jeg begynner å rydde og vaske med en gang - for jeg vil jo at det skal se pent ut når du kommer. Jeg planlegger hva jeg skal servere deg, baker og steker. Og når du kommer så sitter vi i sofaen og nyter deilig bakst i en stue som lukter av grønnsåpe - og vi nyter en herlig samtale. I motsatt fall... hvis du bare plutselig står på døra en kveld!? Selvfølgelig slipper jeg deg inn i rotet mitt. Jeg rydder plass slik at vi kan sette oss ved kjøkkenbordet, jeg koker en kopp kaffe og smører ei skive brød til oss hver - og vi nyter en herlig samtale. 

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg stresser så fælt når jeg får beskjed om at det kommer folk, når utfallet blir det samme uansett om jeg har støvsugd eller ikke... Kanskje må jeg se nærmere på hva som er viktig for meg og hva som gir meg den gleden jeg trenger i hverdagen min. 

Disse tankene har i dag avstedkommet følgende lille skrivelse: 


 

Stjeler du din egen glede?

 

Ser du ditt liv som en evig haug med gråstein?

- vanskelige relasjoner

- tidsklemme

- pengeproblemer

- sosiale utfordringer

 

Hva om du bryter livet ditt ned i mindre deler?

Hva finner du da?

- mat på bordet

- gode kveldsstunder med ungene

- vakre markblomster i ett melkeglass på kjøkkenbenken

- pene gardiner som rammer inn en varm stue

- en SMS med invitasjon til kafebesøk med en venninne

- et varmt kyss fra din elskede

 

Stjeler du din egen glede?

- er unnskyld det som mangler for å redde en relasjon?

- er prioritering av tid det som gir deg tid til det du ønsker?

- er sparing det som kan gi deg den økonomien du søker?

- er det større åpenhet som kan fjerne utfordringene du har sosialt?

 

Se nærmere på det du har.

Det du ønsker vil du først få ekte glede av

når du vet hvilke gleder du allerede har.

 

Se det vakre som finnes i ditt liv og nyt av din egen glede.

 

Helga Sriskantharajah

 

#glede #tanker #dikt 
 

 

 

07.01.2017

I dag har jeg hatt mange rare tanker i hodet mens jeg har ryddet bort jula. Innpakking av nisser og klokker, julekuler og julelys går egentlig av seg selv, så hodet står fritt til å danse tango med lange skritt og brå skifter.

Det går som så ofte disse dager i hvordan finne lykken og gleden i livet. Hvordan takle de utfordringer som dukker opp? Hvordan bekjempe sinne og vonde tanker?


 

I dag takler vi stadig det å måtte forholde oss til regler, normer og grenser som styrer oss alle i en og samme retning. Vi er på mange måter slaver av samfunnets forventninger ? og ofte følger vi disse blindt, uten å tenke over hva vi egentlig vil selv ? innerst inne. Selvfølgelig må vi ha lover og regler som gjør det mulig for oss alle å leve side om side. Vi kan ikke kjøre på måfå uten å tenke på at andre også er ute i trafikken og ønsker å komme seg hjem. Vi kan ikke ta oss til rette og forsyne oss av det som ikke tilhører oss selv. Vi må kunne føle oss trygge når vi er ute på veiene og vi må kunne vite våre eiendeler er trygge hos oss. Men dette er jo ytre ting - jeg kan godta at andre er med på å bestemme hvordan slike ting skal fungere, men... det er jo når man føler seg påtvunget følelser, tanker og meninger at alt stritter i meg. Når jeg føler at jeg fordi det er forventet av omverdenen, det være seg familie, venner, arbeidskollegaer eller storsamfunnet, må tenke, føle og mene noe avgjort i en eller annen sak. Som når man kommer inn i en større diskusjon om for eksempel religion og kultur. Jeg har vært i diskusjoner flere ganger der jeg nærmest har blitt et hode kortere ved det at jeg legger frem at jeg tror på Gud, at jeg ber mine bønner og leser i Bibelen. Jeg har blitt fortalt at jeg som et voksent, oppegående og rimelig intelligent menneske jo må forstå at det er helt absurd å tro på det tullet der...


Du kan finne fin flyt...



- og i neste nu går du inn for kræsjlanding...
 

Jeg kan bare ikke la andre få lov til å ta kontrollen over det jeg innerst inne føler er riktig for meg, jeg kan ikke la meg selv bli som en slave ved andres forventninger til at alle skal mene og tenke det samme som dem. Jeg vil være tro mot den jeg er, det jeg tror på, det jeg mener og det jeg føler. Man kan selvfølgelig aldri forvente å leve livet 100 % som man vil i enhver situasjon, men likevel skal man være forsiktig med å gå på kompromiss med seg selv i for mange saker. 

Så kommer også tanken på hva vi opplever og hvordan vi opplever. Vi sier gjerne at vi opplevde en flott teaterforestilling eller et fantastisk show - og så tenker vi liksom ikke nærmere på det enn at det var den fysiske forestillingen eller showet. Så begynner mine små grå å danse polka - for er opplevelsen noe eksternt eller er den noe som er i deg, noe introvert, noe som er kun ditt eget. Når du ser et skuespill eller en opera så sitter vel egentlig opplevelsen igjen inne i deg - det er der den vokser og blir noe du kan fortelle om og dele med andre mennesker, og da gjør du det ved å formidle de følelsene som har vært betydningsfulle for deg. Opplever vi noe som helst utenfor oss selv? Er det egentlig mulig? Vil ikke all opplevelse omformes når vi tar det inn i oss.


Fysisk er dette bare en orkide -  Men... min opplevelse av den er noe jeg bærer inni meg. Noe jeg bare kan fortelle om... 
 

Og med disse tankene sitter jeg egentlig igjen med enda en umulig tanke som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal diskutere med meg selv for å få noen god mening fra... 

Hvis jeg selv er den som bestemmer hvordan jeg opplever meg selv og mitt liv, mine tanker og følelser styrer det hele - hvorfor sliter jeg da så veldig med hva andre tenker om hva jeg gjør...

Vel, som dere skjønner har kverna rulla godt i dag (ja, i går er det jo faktisk nå når klokka har passert midnatt). Dermed har det også blitt litt skriving også, blir som regel det når hodet jobber såpass.

Ble mye rart tankespinn dette, men dere får bære over med meg - så kanskje får dere se det en dag - at jeg finner ut av hvem jeg er og hva jeg vil gjøre ut av det. Kanskje er jeg på bringebærtur i januar, men jeg har likevel kosa meg når jeg har tenkt og filosofert over disse spørsmålene. Skal bli spennende å se om jeg kan klare å bli kjent med meg selv en gang :-)

 

#tanker #regler #grenser #opplevelser #følelse #lykke #livet 

 

 

Hva vil jeg - egentlig...?

Jeg tok et skritt tilbake for å se hva jeg egentlig har og hva jeg egentlig vil...

Har dere merket at jeg har vært borte en stund? Egentlig så håper jeg det? samtidig som jeg noen ganger føler at jeg mest av alt ønsker å være usynlig. Men? når det kommer til stykket ? hvem vil vel egentlig være usynlig? De fleste vil vel bli sett og anerkjent for den de er og respektert for det de står for.

Vel grunnen til at jeg har vært borte har i grunnen ingenting med akkurat det å gjøre. Jeg har følt meg godt mottatt av mine bloggvenner, så det har vært godt å være her.

Jeg gikk bare helt tom, og følte meg så utrolig alene. Det er så mye negativt og vanskelig i livet mitt akkurat nå ? såpass mye at det tidvis tar helt over ? og jeg mister fokus på det som ER positivt og det som KAN BLI positivt. Jeg leter gjennom jobbannonser, skriver søknader og prøver det jeg kan for å komme ut i en annen jobb i håp om at det kan lette min situasjon noe.



 

Fibromyalgien min er ikke akkurat vennlig for øyeblikket. Det er kramper og smerter over alt. Smerter som stråler, støter, brenner og klemmer. Muskler som kjennes å være helt uten mulighet til å slappe av og bare står i helspenn uansett hva jeg gjør av trenings- og avslapningsøvelser. Når smertene flytter seg fra den ene dagen til den andre, altså ? jeg kan halte på venstrebenet på tirsdag og høyrebenet på onsdag, og da kan jeg få kommentarer som; «Litt utafor i dag eller? ?. I går halta du på det andre beinet!» Og kommentaren følges ofte av en liten latter. Joda, det kan hende at det ikke er vondt ment, at vedkommende bare vil vise at han/hun ser at jeg har vondt, men det treffer likevel på det punktet som sender bølger av usikkerhet og angst gjennom kroppen min.

Søvnkvaliteten er helt råtten. Jeg kan være våken hele natten og luske på jobb om morgenen ferdig til å renne av gårde som blekket på et ark lagt i elva. Eller også kan jeg sove, men våkne hver gang jeg prøver å snu meg når kroppen stivner til ? eller når jeg prøver å flytte på den hersens armen/skulderen der jeg i tillegg til alt annet galt har fått en frozen shoulder.

Jeg er sliten til margen og tårene ligger klare i tårekanalen hele tiden. Det føles liksom litt som at jeg løper en maraton for ikke å ramle ned i en dyp depresjon. Jeg ligger allerede nå og vaker et sted der det ikke alltid er så hyggelig, med tanker som gjør at jeg mister troen på meg selv og min styrke til å komme gjennom livets utfordringer.

Så altså ? jeg tok et skritt tilbake for å se hva jeg vil framover. Jeg ser nå at jeg vil gjerne være sammen med dere fine folka som stikker innom bloggen min, og jeg vil veldig gjerne få lov til å fortsette å følge dere andre bloggere, for dere har så mye spennende, interessant, flott og morsomt å komme med. Jeg ønsker å sammen med dere få lov til å dele noe av det jeg bruker tiden min på, det være seg fotografering, leking med blomster, strikking og skriverier. Jeg vil egentlig bare finne tilbake til den positive dama jeg egentlig er...

Litt småtteri som har pynta opp jula både her hjemme og hos andre


Et duk-prosjekt som jeg har jobbet med i noen måneder og som havna under et juletre på julaften


Noe annet jeg ser, er at jeg nok skal bruke mer tid på skrivingen min ? altså ? skrivedrømmen min. Jeg vil gjøre mer research ? i hvert fall gå inn for å lære mer om hvordan jeg skal gjøre research effektivt. Jeg vil prøve å tydeliggjøre mer for meg selv hva det egentlig er jeg vil få til med skrivedrømmen min; Er det å fortelle historien om Kaptein og fru Brunsvik og innejenta Teodora, eller er det å få formsatt flere av diktene mine slik at de kan egne seg for å dele med andre. Jeg vet ikke enda, men så har jeg da altså noe positivt å jobbe med fremover.

Heldigvis er livet mitt kantet med familie og venner som er glade i meg og som stiller opp når det er behov for det og som støtter meg i de valg jeg må ta for egen del. Jeg har en fantastisk ektemann som alltid er der ? gjennom latter og glede og gjennom tårer i smerte og fortvilelse. De er mange som står rundt meg og er heiagjeng og som har tro på at jeg kan klare å komme videre ? selv når jeg selv tviler?


 

Så altså, det ble et forholdsvis stort opphold i bloggingen min, og jeg kan ikke love at jeg oppdaterer hver dag eller hver uke, men vit det ? jeg vil komme tilbake, men jeg har funnet ut at enkelte ganger er det kroppen som må få stå i fokus, og da kan nok bloggingen bli satt på vent... Så håper jeg likevel at dere en gang imellom kan titte innom og hilse på...

 

#fibromyalgi #smerter #jobbsøk #ensomhet #skrivedrøm #blomsterdekorasjon #kunststrikk 


En kamp gjennom tunge dager, men med et fast tak om håpet...

Nå er det en stund siden jeg har vært aktiv her inne på bloggen.


 

Jeg ramla litt utafor stupet igjen og fikk problemer med å holde meg fast. Store smerter i hele kroppen. Utfordringer i relasjoner, både privat og i arbeidssammenheng. Et stadig voksende negativt tankesett der jeg stadig la skylden på meg selv for alt det vanskelige jeg opplever rundt meg. En brennende dårlig samvittighet for alt jeg føler at jeg burde gjort, som jeg egentlig har lyst til å gjøre, men som jeg ikke får til på grunn av smerter og dumme, tunge tanker.

Kreativiteten druknet i en pøl med sorg og selvmedlidenhet.

Når jeg så begynner å komme litt opp til overflata så kan jeg jo begynne å sette litt mer, og da sier jeg litt ? altså med store bokstaver LITT ? mer gjennomtenkte og rasjonelle tanker på det som egentlig plager?

     

Hvordan skal jeg klare å finne følelsen av å tilhøre ? eller det virkelig å ønske tilhørigheten i hverdagen og i livet? Kan jeg finne tilbake?

I hverdagen opplever jeg nå forholdsvis store bølger av motvilje og nesten raseri i det å måtte forholde meg til et miljø som er gjennomsyret av negative holdninger, misnøye med det meste ? og mistenksomhet om noe skulle synes å være positivt.  

Jeg føler at vi ofte er smilende og blide «på utsiden» - mens innsiden er likegyldig og tom. Jeg smiler og ler? prøver å være positiv? tenker «det er jo ikke deres feil at det ikke fungerer?». Dette tror jeg de andre merker seg ? for jeg merker meg jo mye av det samme fra mange av dem.

Det er vemodig å tenke på hvor godt det en gang var ? da man hver morgen gledet seg til at dagen skulle starte. Tanken på at man kunne få være sammen med en gjeng glade mennesker i mange timer, hjelpe hverandre, støtte hverandre, lære av hverandre, få utfordringer og konstruktive tilbakemeldinger og ekte ros?

Det er ikke lenger slik ? i hvert fall ikke for meg. Mange ting er endret. Delvis er det helt andre mennesker og helt andre forutsetninger for gjennomføringen av dagen og de oppgaver som følger den. En annen ting i det er vel at jeg ikke lenger er den samme jeg heller. Livet mitt er sterkt endret i forhold til min helsetilstand. Og dette er jo noe som gjør at jeg fysisk og psykisk har andre behov enn tidligere. Det er også slik at jeg på veien har oppdaget at jeg er voksen nok til ikke bare å være nikkedukken som alltid sier «ja og ha». Jeg setter foten ned, sier nei og setter krav. Dette er noe ikke alle klarer å forholde seg til og da har det da altså i noen av mine daglige «kretser» blitt slik at jeg føler meg utenfor, uglesett og lite verd.

Jeg vet at dette er MIN kamp. Ingen andre kan ta den for meg. Jeg må kjempe meg opp i stående stilling selv, gjennom smerter og vrange tanker, gi kast på mennesker som jeg føler holder meg utenfor og nede.

Jeg kjemper kampen min ? og vet at jeg har noen på min side. Skulle så gjerne hatt flere der. Fler jeg kunne støttet meg til og hentet inspirasjon og støtte fra, for jeg er så redd for å «bruke opp» av de få jeg har.

Hvis dere tillater ? jeg fikk nå veldig lyst til å dele et dikt som har vært delt på bloggen min tidligere ? i et av de aller første innleggene mine, et som nok ikke ble lest av så mange, så det kan kanskje gå likevel? Hele det tidligere innlegget kan dere lese HER


Som i en malstrøm

 

Jeg legger hodet bakover for å få luft ? der er ingen luft

Jeg strekker ut armene i håp å nå tryggheten ? der er ingen trygghet

Jeg bøyer meg ned for å finne røttene mine ? der er ingen røtter

 

Som i en malstrøm trekkes jeg ned i et kaldt og øde mørke

- et sted ingen vil være

- et sted der du er total verdiløs som menneske.

 

I møte med overgriperen dør mitt sjeleliv, mitt åndeliv og mitt skaperliv.

I møte med overgriperen dør jeg litt hver dag, litt hver gang jeg må møte ham.

I møte med overgriperen min blir jeg fortvilet, forbannet, trist og oppgitt.

 

Jeg kjemper som i en malstrøm

- sparker fra med bena

- strekker meg opp

- legger hodet på skakke

 

Så får jeg likevel litt luft i lungene

- nok til å skrike på hjelp

- nok til å kjempe imot litt til

- nok til å finne noen som kan fortelle meg mitt verd

- nok til at noen ser meg

 

Som i en malstrøm virvles jeg rundt i kamp mot det som er vondt i mitt liv, men noen ser meg, noen forteller meg mitt verd og noen gir meg trygghet til å slå rot på ny.

 

Jeg kjemper kampen for å få lov til å stå oppreist, på trygg grunn, i visshet om at jeg er nok i kraft av meg selv.

 

Jeg vil kjempe mot min overgriper til den dagen han ligger nede og jeg står seirende over ham og byr han hånden min til hjelp.

 

Helga Sriskantharajah

 

Det er håp der ute! Jeg holder fast i det. Jeg tar den hånden som rekkes meg og holder fast som gjelder det livet. Her er mitt håp i hengende snøre og jeg slipper ikke! Aldri! Jeg vil så mye mer med livet mitt!

#dikt #ensomhet #tungetanker #kamp #tilhørighet #håp

 

Det krever meg

En travel dag går mot slutten for ei som er oppe lenge før de fleste andre engang har tenkt på å stå opp. Jeg har jo lyst til å holde gang i bloggen også i dag, men kjenner at det som ligger meg nærmest på hjertet i dag blir en litt for heftig følelse - jeg er ikke en gang sikker på om det er noe jeg bør dele akkurat nå. Så da blir det i dag en liten fortsettelse fra gårsdagen. Jeg jobber som dere skjønner med å få til mer lys og glede i livet mitt - og stappe alt som tapper meg for energi i et hjørne der det ikke gjør noen skade.

 
Det kan være litt vei å gå i motbakke og mørke for å finne lyset

For den fødte pessimist er dette en stor oppgave. Så da må pessimisten jobbe mot i hvert fall å kunne bli realist - om ikke optimist... 

Det er en realitet at alt her i verden koster oss noe - så må vi finne ut om vi er villige til å betale den prisen som gjelder. Klarer vi å sette fokus på det som betyr mest for oss - i hjertet - ikke i lommeboka eller for å nå opp på den sosiale rangstigen? Vi har valg som må tas; velger vi positivitet og fremgang, negativitet og stillstand, glede eller sorg. Det er vårt valg - som vi må stå for hele kampen gjennom. Ved dette vil vi på et eller annet tidspunkt stå som vinnere - eller tapere i eget liv. Veloverveide valg er en viktig detalj her...

Av disse tankene kom i dag dette lille diktet trillende ut av fingrene mine...


Det krever meg

 

Det positive i livet

- det krever meg

Det vakre i livet

- det krever meg

Det omtenksomme i livet

- det krever meg

Hvorfor slites man med det som er fint??

- burde ikke det være lett å motta?

Det positive krever

- min kamp mot det negative i livet.

Det vakre krever

- min kamp mot ondskap og nedbryting

Det omtenksomme krever

- min kamp mot det å ta imot hjelp.

Er kampen verdt å ta?

Ja! Lyset finnes der når gardinet trekkes fra. 

H. Sriskantharajah

#negativitet #positivitet #kamp #foto #naturfoto #dikt#livet

Høst... og livet var vakkert likevel


Høst... og livet var vakkert likevel
 

Så hva gjør man da? når man havner «utpå» og ikke klarer å holde seg fast lenger? Når all positiv energi har forlatt en og man ikke klarer å tenke så mye som en halv positiv tanke. All motgang vokser seg høyere enn Mount Everest og dypere enn Marianergropen i Stillehavet. Hva gjør man når man kjenner at det liksom føles helt tomt innvendig. Det er ikke mer å hente. Det er utsolgt fra produsent?


Settes ikke den vakre blomsten i fokus vil livet bli bestående av hard og ugjestmild grus. 
 

Det at man hver eneste dag føler seg oversett og ikke verdsatt i det hele tatt? Når man får hodepine og høye skuldrer bare man hører stemmer? Når lyden av skritt kan få deg til å kjempe mot tårene?

Og så plusser man på med en skikkelig dårlig periode hva fibromyalgien angår. Intense, brennende, gnagende og verkende smerter gjennom hele kroppen og til og med huden er så sår at det tidvis føles som om jeg har brannsår over hele meg?

Ja, da synes jeg nok litt synd på meg selv noen øyeblikk. Det raser noen tårer og noen «støgg-ord». Da kommer til overflaten en følelse av motvilje og mishag så sterkt at jeg kjenner at mitt normalt ganske hyggelige og snille selv forvandles til et lite tiltrekkende vesen fylt av nådeløshet og antipati?

Det er ikke slik jeg ønsker å være. Jeg ønsker å være den som ønsker andre godt og gledes på andres vegne til tross for at jeg ikke nødvendigvis er alles beste venn. Jeg tror innerst inne på at vi må unne hverandre gode ting i livet, vi må gi et bidrag til andres fremgang i den grad vi har muligheten til det. Som medlem av menneskeheten skylder vi hverandre å stå på den nestes side i kampen for et godt liv?


Det å ha utsyn i flere retninger kan hjelpe til slik at man får øye på de gode ting i livet. 
 

Har hatt noen skikkelig tunge dager og har subba rundt i ei gjørme av vemmelige følelser og har kjempet hardt for å holde hodet over vann. Den minste lille negative bemerkning (eller antydning til sådan) har satt meg helt ut av spill. Jeg har ikke funnet noe å glede meg over.

Til slutt blir det litt sånn at jeg må smelle til meg selv i bakhodet med en skikkelig hard knyttneve. Jeg må da klare å se alt det positive jeg har i livet mitt! Alt det fine jeg kan bruke tid og krefter på og gledes over, heller enn å la mennesker som gjør livet mitt vanskelig vinne min tid og oppmerksomhet.


Ta tak - bli fri
 

Så i helgen begynte «opprenskingen». Stapper negative ting i en svær svart sekk og hiver det så langt ut og vekk jeg klarer. Tørker støv av de peneste hyllene og setter fram de vakreste tingene jeg har i livet mitt. Jeg gjør det jeg kan for å lukke døren for det negative og la alt det positive få danse fremst på senen. Det er nok en prosess som vil måtte pågå over noe tid, men jeg må jo satse på at når jeg nå først har kommet i gang så kanskje jeg kan klare å klatre såpass oppover på stigen at jeg får beina ut at hengemyra.

Så på tur en fantastisk vakker søndagsmorgen går jeg rundt med fotoapparatet klart i hånden og tenker på alt og alle jeg har i livet mitt som jeg ikke ville vært foruten; min elskede mann, mine barn og mitt barnebarn. Mine kjære venner og min gale, fantastiske familie. Jeg har et deilig hjem og en bil jeg elsker. Jeg har PC?en min ? og skrivekløen. Jeg har ved i peisen og te i koppen. Jeg har Downton på Netflix og verdens deiligste hodepute.

Litt etter litt klarer jeg kanskje å hente fram litt mer optimisme og latter. Jeg elsker å le. Jeg ler av det meste ? bortsett fra britisk humor ? og det jeg ønsker mest av alt er å kunne le skikkelig, sånn ordentlig nede i magen, sånn at det liksom ikke er mulig å slutte å le?


Alt er mulig med endring av fokus
 

Litt etter litt faller også blikket litt mer på plass og jeg ser alt dette vakre som høsten byr på. For et par dager siden så jeg at mange av trærne har mistet det meste av bladene sine og tanken min var da et ganske så dystert «høsten dør». Nå ser jeg med overbevisning at høsten bare har tenkt å hvile litt, men vil likevel dele sine siste dager med meg.

I dag er det mandag og jeg har kunnet glede meg over deilig middag i godt selskap, nå er kvelden snart her og jeg gleder meg allerede nå til å finne noe å glede meg over også i morgen. Mulig jeg må lete litt, men så får jeg vel heller ta meg tid til det da...



Jeg håper alle dere der ute klarer å holde fast i det som er godt og positivt i deres liv. 

 

 

#depresjon #fibromyalgi # smerter #optimisme #foto #høst #naturfotografi #gleder

 

 

Klar for morgendagens aksjon!

For noen mennesker ligger det mørke og truende skygger over livets lys. Hva kan vi gjøre for å hjelpe til å gjøre deres hverdag litt tryggere? Ikke alle har mulighet til å reise verden rundt for å hjelpe til i krisesituasjoner. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Alle monner drar... Det er mange måte å si det på. Gir du en krone, jeg en krone og våre venner en krone hver - plutselig blir to kroner til mange, mange penger som gjennom de rette kanaler kan hjelpe disse som ikke er like heldig som oss...



 

To store blanke øyne

To store blanke øyne,

et vakkert lite ansikt

- rammet inn av sorte krøller.

Under en søt liten nese

- bedårende røde lepper...

 

Et barn av verden... et barn som kan bli hva som helst.

 

De røde leppene er såre

- nesen renner, full av skitt.

Ansiktet er nakent og uttrykksløst

- sorte krøller gjemt bak støv.

De store blanke øynene...

- fylt av tomhet

- fylt av utrygghet

- fylt av angst

- fylt av resignasjon

 

Et barn av verden... et barn uten forhåpning om et verdig liv

To store blanke øyne ser på deg med håp i blikket.

Med håp om at du vil hjelpe...

- at du vil ta imot

- at du vil bidra

- at du vil være medmenneske og venn. 

Helga Sriskantharajah

 

Verden er ikke bare det vi ser rundt oss i vår hverdag.

Den er ikke bare det vi ønsker at den skal være - vakker og god å leve i for store og små over alt i hele verden. Det finnes mennesker som kun har drømmen om det vakre og gode, drømmen om fred og trygghet. Det finnes mammaer som synger sine små i søvn uten å vite om de ses igjen neste morgen. Det finnes barn som sitter ved sin døde fars kropp og gråter. Det finnes pappaer som i desperasjon begir seg ut i utrygge gater for å prøve å finne mat til familien sin, men som dør i forsøket etter å ha blitt drept av terrorister - og familien etterlates i sorg, fattigdom, utrygghet - uten annet en håpet... 

Min familie var i flere år aktive som leksehjelp og besøkshjem i forhold til enslige mindreårige asylsøkere på et asylmottak i vårt nærmiljø. Dette har vi hatt mye glede av, både den gang - og fortsatt i dag. Vi fikk mange fine, unge venner som også i dag lar oss være en del av deres liv, selv om de nå er voksne og klarer seg godt.

I morgen arrangeres TV-aksjonen og i år er det Røde Kors som er mottakerorganisasjon. I morgen har vi muligheten til å bidra, hver på vår måte. Noen er bøssebærere, mens andre gir i bøssen. Jeg anbefaler at dere klikker dere inn på TV-aksjonens Facebook-side for der ligger mye og god informasjon om hva innsamlede midler skal brukes til. Jeg vil også at derer på TV-aksjonens Facebook-side søker opp videoen "Bøssebærarane" og ser Are Kalvø sin oppfording til oss alle. 

Hvis jeg har fått det til - så skal dere klare å finne fram til TV-aksjonen HER

Selv har min familie alltid gitt. Økonomien har ikke alltid vært sterk, men vi har gitt det lommeboka tillater. De senere årene har vi satt et beløp per hode i vår familie. Et beløp for hver av de vi er så glade i - og med tilskudd av svigerdøtre og barnebarn - ja da får vi flere å være glade i og flere å legge til når vi skal rulle sammen lappene som skal i bøssa. Vi gir i takknemlighet for de vi har og med håp om at vårt bidrag kan være en vakker dråpe i et stort hav av medmenneskelig kjærlighet. 

Vi er klare og sørger for å holde oss hjemme mellom kl. 16.00 og 18.00 i morgen ettermiddag. Alle andre aktiviteter gjør vi tidligere på dagen slik at vi kan sitte klare i sofaen når det ringer på - og da skal vi selvfølgelig åpne - både døra, hjertet og lommeboka.

Min oppfordring til dere alle er:

Vær så snill å bidra med det du kan, ikke noe bidrag er for lite!

Vær så snill å bidra til at mennesker som lever i krig, ufred, fattigdom og angst en dag igjen kan få

et liv fylt av glede, trygghet og klare farger! 

 

#tv-aksjonen #innsamlingsaksjon #rødekors #dikt #bøssebærarane #arekalvø #giver #oppfordring #krig #fred #hjelp

Når Ole ikke kommer

Den ene dagen etter den andre snegler seg av gårde uten at Ole viser seg. Når morgenen kommer og sola slås på lurer jeg på hvor han har tatt veien, hvor blir han av???


 

Her jeg gjort noe som gjør at han ikke vil komme til meg? Jeg savner ham - gjør hva som helst for å få treffe ham igjen. Kjenne hans mye nærvær omslutte meg i en renselsesprosess som gjør meg i stand til å møte nye utfordringer. 

Men  så kommer han ikke. Tilbake står jeg - slukøret, med veska i handa og en sliten blomst til pynt i krølla mi. 

Hvor lenge er det siden sist? 

Ole er flink til å sende hilsener og påminnelser om at han finnes til. Da kommer han så nær at det føles som om vi er i samme rom - klare for å nyte kvelden og natten sammen. 

- Men så lir dagen mot kveld, kvelden blir natt - og Ole kommer ikke!

Jeg kan gråte i sorg og fortvilelse for at Ole holder seg borte, men det hjelper lite... Jeg har prøvd å invitere på et lite "glass", jeg har tilbudt ham camillete - jeg har til og med forsøkt å synge for å lokke ham til meg (- men det hadde kanskje den helt motsatte effekten...)

Jeg trenger gode råd, kanskje no' slags parterapi, for å få toget og vognene opp på skinnene igjen. 

Spørsmålet jeg stiller meg selv - og dere andre

Hva skal jeg gjøre når Ole (Lukkeøye) holder seg unna så lenge at jeg i ren desperasjon vurderer å invitere Cecilie (Brækhus) på besøk for å få en skikkelig knock out?!?


 

Tar meg en tur på jobb, jeg...

#søvn #søvnvansker #olelukkeøye #nattevåk

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juni 2017
hits