hits

Mindre alene sammen - Kirkens Bymisjon

I dag har vi muligheten til bidra til at andre mennesker kan f det litt bedre - selv om det kanskje bare er for et lite yeblikk av gangen.

Bilderesultat for mindre alene sammen logo

Bildet er hentet fra google.com

I dag er det innsamlingsaksjon. NRK holder tradisjonen tro TV-innsamlingsaksjon - og i r er det Kirkens bymisjon og deres arbeid som skal hylles, og hjelpes videre. Kirkens Bymisjon har kalt rets aksjon "Mindre alene sammen" - og det er jo snn man kjenner dem. De strekker ut en hnd til hjelp og sttte til den som trenger det. Om du sliter med rus eller traumer, om du er prostituert eller fattig, om du er ensom eller om du bare trenger tid til finne din egen vei...

 

Veien gjennom livet kan vre lang g - og noen ganger kan det vre godt med noen ved sin side gjennom skyggen og ut mot lyset...

 

Hos Kirkens Bymisjon tar de imot deg, ser deg og viser deg respekt og omsorg - og sttter deg der du befinner deg i livet ditt. 

I sin sknad om f TV-aksjonen 2018 skriver de selv at Kirkens Bymisjon serverer kaffekopper som er mer enn kaffe. Sknaden er omfattende og innholdsrik - og faktisk spennende og lese. Du finner den HER

"Der kan Marit, som har prostitusjonserfaring, dele det som er uutholdelig. Det kan vre det eneste trygge punktet for Kristoffer, som sliter med traumer fra en vanskelig barndom og en livstruende rusavhengighet. Det kan vre der flyktningfamilien knytter sine frste bnd til en norsk familie og til det norske samfunnet. Fellesskap og toleranse p tvers av bakgrunn og livssituasjon, bygges nr vi ser hverandre som mennesker, ikke som en diagnose eller som gruppe. Men forutsetningen er at vi faktisk mtes." Sitatet er hentet fra Kirkens Bymisjons sknad. 

Tenk for en ressurs det finnes i disse menneskene som skaper disse mtestedene, og som er med p gi andre en flelse av menneskeverd og det bli sett - p tross av fattigdom, rus, gamle traumer, psykiske lidelser, om man er ny i Norge og ukjent med alt rundt seg eller om man p andre mter finner seg selv i et utenforskap man ikke selv klarer krabbe seg ut av alene...

- og s ser du hnden som strekkes mot deg...

Bilderesultat for blond

Bildet er hentet fra Google.com

S dere Lindmo p fredag? LINDMO 19.10.18. 

Kronprinsesse Mette Marit var gjest hos Anne Lindmo i kraft av sin rolle som hy beskytter av rets TV-aksjon. Kronprinsessen kjenner Kirkens Bymisjon godt og er svrt god p legge fram budskapet Kirkens Bymisjon driver etter. I programmet mter vi ogs Bodil, en sprek pensjonist fra Oslo som har valgt bruke noe av sin til strekke frem en hnd - og vi treffer en ung mann fra Eritrea som for tre r siden kom alene til Norge. Han fant Bodils utstrakte hnd og fikk hjelp med leksene sine, og tillegg har han ftt muligheten til selv strekke ut en hnd ved det at han, sammen med andre undommer, fr lage og servere sndagsmiddag p Seniorsenteret p St.Hanshaugen i Oslo. Bodil og Kebreab sin historie traff meg rett i hjertet - og jeg anbefaler at dere finner tid til se det selv. 

En annen viktig del av Kirkens Bymisjons arbeid gr mot det stille en mulighet til en kopp kaffe, mat, et sted f slappe av, og bli sett og mtt av mennesker som bryr seg. Det kunne komme innomhus for en stakket stund, f sitte ved et bord spise seg mett, f sitte ved siden av et menneske som vil hre din historie - uansett hvor grell og ubekvem - og deleggende den mtte vre, bare for sttte deg...

Bildet er hentet fra Kirkens Bymisjons side: blimed.no/nyheter/dette-skal-pengene-gaa-til/

Jeg kjenner jeg er glad for at vi har Kirkens Bymisjon. Her ligger pengene klare p kommoden i gangen - og jeg gleder meg til at det skal ringe p dren og at det skal st noen p utsiden med en TV-aksjonbsse i hendene! 

Jeg hper dere alle gleder dere like mye som meg, og at dere ser dere i stand til bidra litt nr bssa kommer p dra hos dere.

Sitat Kirkens Bymisjon:

"Gjr en forskjell! Noen ganger er livet tungt bre. Med din gave str du sammen med mennesker som strever. For mange kan det bety en ny start."

 

Jeg nsker Kirkens Bymisjon og NRK en fantastisk og innbringende TV-aksjonskveld!

God sndag, kjre venner!

 

#kirkensbymisjon #kronprinsessemettemarit #nrk #lindmo #tvaksjon #bodilogkebreab #mindrealenesammen #menneskemter #inkludering #gjrenforskjell #menneskeverd

Hei! Her er jeg!

 

N kjennes det som at jeg igjen skal klare skrive.

Noe har blitt lftet vekk, og tankene begynner igjen dukke opp i hodet. Ja, alts - det har vrt tanker der hele tiden, men de har vrt s tunge og mrke at jeg har ikke klart skrive under dem. Men n alts? N kjenner jeg endelig begynnelsen p muligheten til en frihet jeg ikke har hatt p mange r. Jeg fler meg tilstede p en helt ny mte. Har egentlig mest lyst til rope til verden: Jeg har verdi! Her er jeg!

Livet viser at det finnes en vei videre, men likevel hviler noe tungt over deg...

Jeg skal ikke kjede dere med detaljer, men en trblete jobbsituasjon med utfrysing og det som har fltes som mobbing p arbeidsplassen kan vel ta knekken p enhver. (Ja, jeg sa jo litt om det i det innlegget mitt Jeg flte meg mobbet den 05. august) Hva s nr man da kommer seg ut av den situasjonen? Ja, da er hpet  at livet skal bli bedre heretter.

Jeg m bare beklage til dere som faktisk tidligere leste mine blogginnlegg at jeg ble borte s lenge, og s hper jeg at vi igjen kan ta opp igjen kontakten, selv om jeg nok ikke kommer til vre kjempeaktiv p bloggen n heller, men det var jeg jo ikke tidligere heller...  Jeg har vrt innom hos dere og kikket fra tid til annen, men har alts ikke klart skrive noe selv.

Jeg har ogs hatt mye fysiske utfordringer med min fibromyalgi. Den forverres veldig ved stress og negative, vanskelige utfordringer. Dette har i sin tur gjort at det har vrt vanskelig sette seg til PC'en her hjemme, etter en hel dag foran PC'en p jobb.

Bevis for at veien til produktivitet kan gjres vakker - om en gis sjansen til det...

N, med ny jobb - og uten flelsen av hele tiden mtte vre i beredskap for kunne forsvare meg mot nedverdigelse og spitord fles det som at jeg n puster bedre. Jeg har allerede etter tre uker nesten halvert medikamentinntaket, kjenner p veldig mye mindre stress og kt trivsel. Det er selvflgelig mye nytt jeg skal sette meg inn i, og det er tidvis litt stressende, men det gr seg gradvis til - s det er jeg sikker p at roer seg med litt mer tid. Jeg kjenner i hvert fall n hvor riktig det var for meg g fra den jobben jeg hadde. 

N skal farmor prve f mer tid og overskudd til Philip'en sin. N skal vi ut og g tur, vi skal lage mat, vi skal leke og tyse! Jeg gleder meg s innmari til alt det! S skal vi ta med oss hvert vrt kamera ut og ta bilder, fortelle hverandre hvorfor vi tar bilder og hva vi ser nr vi tar bilder. Vi skal ha s mye moro sammen igjen!

En av favorittene som Phlipi'en har nsket seg nr vi n kommer i gang med kokkeleringen vr - Kleppsuppe :-)

Og n... Denne farmora her har tenkt hive seg p strikkinga, p lesinga, p diktskriving og litt bloggskriving, og ho skal til og med prve komme seg litt videre p den romanen ho drmmer om skrive. 

Skrive, lese, drmme, skrive, drmme, lese, drmme, lese skrive...

Plutselig ser livet lysere ut enn p lenge! Takk Gud, for at jeg har hatt verdens beste mann ved min side hele denne tffe tiden. Han har aldri gitt meg opp, og har hele tiden gitt uttrykk for at han tror p meg - p at jeg vil klare kjempe meg opp og ut!

N synes veien fargerik og lovende

Hei! Her er jeg! -Og jeg er veldig glad for se deg!

 

#fibromyalgi #nyjobb #mobbing #strikking #lesing #diktskriving #kokkelering #romandrm #jegerher 

Jeg flte meg mobbet

Noen som har tenkt over hvor skummelt det er starte helt p "scratch"? Du skal oppgi alt du har blitt kjent med gjennom tretten r - kanskje uten at du egentlig har valgt det selv, snn helt frivillig, mener jeg. Det er der jeg str i dag. Bytter ut alt kjent, og mye kjrt for noe nytt og spennende. Ja, det er noe litt smskummelt i det hele.

Trer

Etter mange r med vanskelig arbeidsforhold er det n tid for meg til begynne p nytt. Ny arbeidsgiver, ny leder, nye kollegaer, nye oppgaver og forhpentlig et nytt og bedre milj. 

S burde jeg vel bare vrt sre fornyd og lykkelig, ikke sant? Joda, jeg er det - ogs - men jeg kjenner at jeg sliter med magen i dag, alle grue-billene er ute p vandring der inne. Og jeg har problemer med se forbi alt det jeg har gtt fra. For til tross for mye vanskelig s var det alltid slik at jeg elsket mine arbeidsoppgaver, noen mer enn andre, selvflgelig, men likevel var det alt i alt mange spennende og lrerrike oppgaver. Jeg kjenner ogs veldig p at det er mange enkeltmennesker ved mitt tidligere arbeidssted som vil bli dypt savnet. Mange jeg bde profesjonelt og sosialt hadde en god kjemi med, og som jeg gjerne skulle fortsatt ha rundt meg i hverdagen. 

Men snn ble det alts ikke. 

Ugjestmildt

Det hele ble til slutt for vanskelig for meg. Jeg mtte gjre et valg p hva som var viktigst for meg - og da mtte det bli min fysiske og psykiske helse. 

De siste rene, og spesielt siste halvannet r, har min helsetilstand blitt stadig drligere. Mye av dette tillegger jeg situasjonen jeg har sttt i p arbeid. I vres kulminerte det hele i en ny sykmelding i det kroppen fysisk bare klappet sammen, og psyken... Ja, den gikk "rett vest". Jeg nsket p et tidspunkt at alt bare kunne bli mrkt rundt meg. Jeg flte meg helt alene. Jeg nsket ikke mtte forholde meg til noe eller noen som helst. Jeg gikk til behandling og fikk hjelp til bygge noe p den psykiske helsen - i hvert fall s mye at jeg kom forbi det skumleste punktet. Men jeg lrte i hvert fall det - at man kan si mye om hva som er og ikke er, men den flelsen, eller opplevelsen det enkelte menneske har av en situasjon kan ikke diskuteres. Uansett hvor feil du mener jeg tar, s er min opplevelse genuin og subjektiv og m tillegges like mye vekt og verdi som din subjektive og genuine opplevelse. 

Det var nok dette som ble s helt umulig for meg. Jeg flte at jeg ble skutt ned fra grenen jeg satt p gang p gang, med beskjed om at det var jeg som tok feil og som hadde all skyld for situasjonen som var oppsttt. Jeg hadde ingen muligheter til forsvare meg, for man nsket beviser, ikke flelser og opplevelser...

Uten retning

S alts, i vres ble jeg alts sykmeldt, og fant ut at dette er det helt umulig for meg leve med. Det er rett og slett for j... fle seg tilsidesatt, utestengt og direkte mobbet. Jeg ville i utgangspunktet bare gjre et anstrengt arbeidsmilj bedre ved si ifra om min opplevelse slik at alle kunne f en bedre, lettere og mer "solrik" arbeidshverdag. Jeg er s langt fra feilfri, men jeg handlet ut fra de aller beste intensjoner. Jeg flte meg bde dum og liten til slutt, for jeg ble mtt med at ingen andre hadde klaget p arbeidsmiljet, s arbeidsmiljet var helt flott og upklagelig - og at det drlige arbeidsmiljet var min feil - mitt ansvar, for jeg var den som hadde snakket nedsettende om andre i plenum. Jeg skjnner liksom ikke at vi ikke kunne klare sitte ned, kanskje hele enheten, og tatt dette p alvor sammen. For mange valgte bare se en annen vei og bare leve med situasjonen som den var, og der kommer de vel antagelig til bli vrende en stund til. I hvert fall dersom de la merke til hvordan jeg hadde det den siste tiden. Det er nok ikke noe som frister...

Vel alts, jeg nsker alle mine tidligere kollegaer all mulig lykke videre p ferden, og jeg hper at situasjonen bedres slik at alle igjen kan puste rolig og fritt. S mange timer som vi tilbringer p jobb er det viktig trives og ha det godt og trygt der. 

For meg n? Jo, det blir en vei g, det klatre opp og ut av en tff situasjon med angst og depresjon - og det skulle prve f i gang en stiv og vond fibromyalgikropp som de siste rene har blitt stadig mer nedbrutt og full av betennelseslignende symptomer. 

Jeg satser n alt p ett kort. Ny jobb. 

Frodig

Her vil jeg forhpentlig finne tilbake til mine egne styrker og gleder i et positivt og godt milj. Ved dette er hpet mitt at ogs angst og depresjon skal legges i dvale, og at fibromyalgikroppen skal f kjenne p det takle - og vinne i fysiske utfordringer. Jeg er klar for nye utfordringer bde p jobb og hjemme. 

Og jeg lengter s flt tilbake p en fjelltopp! Da m det trenes og jobbes, for til noen fjelltopp kommer jeg ikke i dag, det er helt sikkert.  

Blomstrende

Jeg kler p meg bde smil og mot i morgen, og hper at jeg kommer hjem med et smil om munnen og en trygghet i brystkassen etter frste dag i ny jobb. 

#angst #depresjon #fibromyalgi #mobbing #arbeidsmilj #skyldfordeling #alene #nyjobb #

Vrt eget paradis i Rotvika

Ja, alts, som jeg fortalte i mitt forrige innlegg om min Sommerforelskelse i havgapet, s hadde vi fortsatt igjen turen til vrt paradis i Nry i Trndelag som en avslutning p rets sommerferie. Hold dere fast, for dette blir et langt innlegg! (S er dere advart)

 

Naustet, Rotvika, vrt paradis!

En tidlig morgen manvrerte vi igjen bilen p veien og reiste fra vakre Harya, og ved hjelp av noen ferjer var vi snart p fastlandet igjen - og n tilbakela vi igjen bde timer og kilometer p vr ferd gjennom vakker natur, p vei mot det store mlet. Vi hadde en overnattingsstopp i Trondheim hvor vi beskte vr yngste snn og hans samboer, men neste morgen var p nytt mlet i sikte - klarere enn p lenge. Noen timer og kilometer senere var vi fremme, bare innom hilse p lillebror og hente redningsvester - og s...

Med min kropp som ikke er spesielt god p bring, s var det godt f brehjelp av den yngste av mine trnder-never. P den mten slapp Sri (min mann) g opp og ned mellom bil og bt s fryktelig mange ganger. Tenk vre s heldig a', at du fr en unggutt til gidde vre med p hjelpe ei gammal tante ;-)  Neida, det har aldri vrt noe stort problem - det er gode unger, disse tanteungene mine.

 

Rotvikvatnet

Men alts... Nr jeg n fikk p meg gummistvlene og ryggsekken og begynte p spaserturen gjennom skauen, ned til vannet - litt snn over stokk og stein, og gjennom myr og p kladdefre - da kjente jeg at jeg var kommet dit jeg hrer hjemme. Der jeg kan legge fra meg alt som bekymrer meg og bare vre til stede i yeblikket. Det er s jeg kjenner at pulsen roer seg for hvert minutt, og jeg blir stadig mer og mer klar for legge meg bakover og bare kikke opp p himmelen, utover vannet, opp langs fjellsida og over p andre sida av vannet - til en del av opphavet mitt - til grden der min bestemor vokste opp - og til huset der mine oldeforeldre bodde mot slutten av sitt liv...


Der - p den andre siden av vannet ligger noe av min egen opprinnelse

Nvel, fr jeg kunne komme s langt mtte vi komme oss til hytta. N var det bare jumpe i bten! Og det kan jeg fortelle dere at det m ha vrt et syn for gudene! De ville ftt seg en god latter! Tenk dere - kroppen min, stiv som en stokk etter mange timer i bil... Nja, alle og enhver kan vel bli litt stive og stle av det? I hvert fall kjente jeg da at min fibromyalgibefengte kropp n hadde ganske store odds imot seg, uansett hvilke bevegelser som ble forventet av den. S jeg lurte veldig p hvordan i all verden jeg skulle klare komme meg oppi bten??? Med hjelp av min mann og min nev kom jeg meg oppi - ikke spesielt grasist kanskje, men i hvert fall oppi. 

En unnselig liten plass, som har stor plass i vre hjerter

Etter en litt trblete start, vi kjrer jo ikke bt hver dag..., s kom vi da omsider i gang og fikk tffet oss innover vannet og mot Naustet - og vrt eget private paradis. Som navnet tilsier ikke noe slott, bare et bitte lite naust, akkurat stort nok til at vi har tak over hodet - og frihet til vre tanker og drmmer, helt uten innblanding av tv, telefon, data, trafikk og folk. 

N begynte det bli kveld og vi gledet oss til legge oss i vr nyinnkjpte seng. En snn luftmadrass i dobbeltsengstrrelse, som er s hy at det gr an komme inn i- og ut av senga uten mtte ha heisekran om morran. Men etter ha prvd en stund oppdaget vi at aggregatet var i stykker og dermed mtte vi den frste natten ta til takke med den gamle sovesofaen - som ikke er mer ei flatseng p gulvet, dermed var det tidlig opp neste morra. Min kjre mtte agere heisekran og muskelmann for f med seg sin kjre ut p trammen for en deilig kopp morra-te. 

Utsikt fra senga, rett over til oldefarhuset i Sjlia

Den frste morran var verdt alt strev og var kanskje det beste ved hele ferieuka i vrt paradis. Nr du sitter der, ifrt en litt for liten fleecegenser, ei sliten joggebukse, ullsokker og slippers - med tekoppen mellom hendene... og du ser hvordan himmelen og vannet danser i fargespillet av en soloppgang s vakker som et fargerikt sjal som skjdeslst kastes utfor en klippe og gir inntrykk av bde bevegelse og fullstendig ro p en gang. Alle lyder forsvinner - du hrer kun det du ser, ploppet fra fiskens vaken i vannflaten, innsektenes vingesurr i det de passerer forbi ansiktet ditt, kubjeller fra kyrne som lunter rundt p andre siden av vannet. Det finnes ingen bedre mte finne tilbake til sitt eget indre...

Grytidlig morgen, nesten natt, i paradis

For frste gang p mange r viste vrgudene seg vre mildt stemt mot mossinger p besk i Trndelag - og vi hadde nydelig vr hele uken. Litt farting rundt omkring p besk til familie og venner ble det selvflgelig, for nr man bor s langt fra hverandre s er det jo utrolig deilig f vre sammen nr man frst har hverandre i nrheten. Det er snne ting som gir meg gode minner leve videre p. Jeg elsker familien min, og alle mine gode venner og verdsetter all den tid jeg fr med dem. Men utover slike besk og et og annet stopp i butikken for forsyninger s var vi p hytta. 

Natten er fredfull og vakker

Stort sett ble det bare kos og nytelse. Min mann var litt ute p noen smturer, men jeg hadde slet fortsatt med skaden i kneet mitt fra turen til Gaustadtoppen (det kan du lese om her: BIT MEG I RVA!)- s jeg la meg heller ned med ei god bok, eller fant fram solhatten og satt meg p benken med kladdebok og penn - og strikkety.

Kun n dag jobbet vi skikkelig - og da mener jeg skikkelig! Litt frustrert over at det over mange r har havna mye rart inne p utedoen (som ogs tjener som bod/oppbevaring for skruer og spiker, hammer og sag, og spader, skraper, tau, ks, sm koster og store koster...) s lempet jeg ut rubbel og bit! Kosta og vaska tak og vegger, og skrubba gulvet fr jeg fikk alt inn igjen. Det gikk en del spiker for f hengt alt verktyet oppetter veggene, men jeg tror det er nok spiker likevel i fall vi skulle f lyst til bygge ei hytte til. Det ble s bra! Og s ble vi kvitt s mye sppel da gitt! Deilig! Nesten snn at man fikk lyst til bli sittende p do. Ja, alts - bare nesten - det er fortsatt en utedo, da...

Her er det stappfullt over alt!

 

Dere ser at det ble ryddigere her?

Etter gode, fredfulle dager fylt av akkurat det vi nsket oss ble vi jo da, med dette vakre vret, velsignet med de mest fantastiske solnedganger. Nr du ser at solen er p vei ned mot fjellet p andre siden av vannet, lyset faller i vannet slik at det ser ut som det skjreste, reneste rdgule gull som duver ettertenksomt p vei mot deg, fra den andre siden. Nesten som om det hviler et lfte om gode dager i det... Det er nesten som om noen prver fortelle deg noe - kanskje noen som faktisk er p den andre siden? 

Men... s gr sola ned, og nr det er vindstille, og du befinner deg ved et lite vann i Nord Trndelag - ja, da blir du fort jaget innomhus - for da kommer knotten. Det er nesten snn at du kan sammenligne det med en fantastisk ferie i paradis som s brtt avsluttes og plutselig ringer vekkeklokka - og klokka 5 om morran er det bare hive seg ut dra for kjre til jobb... 

Men vi fikk fr sommer i paradis - s da har vi da det leve p - til neste gang. 

Alle bildene her er tatt i vrt eget lille paradis. Det kan nok for noen se beskjedent ut, men for oss - for meg spesielt kanskje, i og med at det er min familiehistorie som hviler i trakten - s er dette himmel p jord. Vi kunne ikke ha nsket oss noe bedre...

 

#fibromyalgi #ferie #paradis #familiehistorie #rotvika #rotvikvatnet #trndelag #soloppgang #solnedgang #naturfotografi 

 

Sommerforelskelse i havgapet

N er sommeren s smtt p vei til g over i hst. Noen til sorg, andre til trst om man kan si det slik. Mange virker srge sommeren allerede lenge fr den er over - og helt til den er tilbake neste gang, mens andre igjen, om enn en del frre, synes det er helt greit at hsten kommer. Jeg er blant de sistnevnte. Jeg stortrives i litt regn og ruskevr - eller i hvert fall overskya og ikke mer enn 13-15 grader. Da har jeg det godt! S er det n en gang snn da at vret er en snn ting som vi ikke fr gjort noe med, s da fr man ta det man fr og gjre dagen s god som mulig ut fra det utgangspunktet vrgudene har gitt oss. 

S n, mens jeg sitter her og venter p skyer og regn, og temperaturer som tilsier at vi m ha p jakke nr vi gr ut, s sitter jeg her og ser over bildene jeg har tatt i sommerferien. Noen gode bilder, noen mindre gode bilder, men alle innehar mange gode minner. Og det var noen av disse jeg hadde lyst til dele med dere i dag. 

For de av dere som leste det forrige innlegget mitt, s vet dere jo at jeg og mannen min gikk til Gaustatoppen i sommer - og der fikk jeg jo ogs fortalt dere at jeg tryna noe skikkelig - og slo meg p fremsiden av leggen s det greide seg gjennom hele resten av sommerferien. Ble mye halting og au-ing for si det snn. (Fikk du ikke lest det? Da kan du klikke her: BIT MEG I RVA!

Men i hvert fall... Vi hadde mer igjen av ferien og den ville vi bruke - og nyte til fulle. S derfor - s snart de siste av vre bryllupsgjester hadde satt seg p flyet hjem, s pakket vi i bilen - og en grytidlig morgen bar det av grde langs E6 nordover. Kilometer og timer forsvant bak oss, og nr vi kom til Dombs gjorde vi en for oss uvant manver i rundkjringa. Vanligvis tar vi til hyre og kjrer opp p Dovrefjell, men denne gangen kjrte vi rett over og satte kursen ut mot havet i stedet.

Ja, alts - det var ikke snn at det bare var noe vi fant p snn i farta - for s impulsiv klarer ikke jeg vre alts. Her m det vre orden og kontroll. Nei, vi hadde avtalt med min kusine at vi skulle komme innom hos henne og vre et par dager. Hun bor p Harya i Mre og Romsdal. Ei bittelita, usannsynlig vakker lita y uti havgapet mellom lesund og Molde. N hadde vi jo en fantastisk kjretur ned gjennom Raumadalen og utover ogs, men det komme ut p Harya... Det blir nesten som en forelskelse. Man kan liksom ikke se seg mett...

Nr jeg kommer ut p Harya s blir liksom alt s tett p og s stort for meg. Nr jeg str i fjresteinene hjemme i Moss, s er det mulig se hvor du kan f fast grunn under fttene hvis du skulle havne utp... P Harya er ikke det tilfellet over alt, gitt! Der er det havet rett ut... Island og Grnland neste, liksom! Da mister man litt av sin egen strrelse i respekt for alt det enorme der ute. 

De to dagene vi var p Harya hadde vi det som for meg er et perfekt vr. Stort sett overskya, litt smregn - og bare sm gltt av sol. Da burde jeg vel holde kjeft og vre fornyd, eller? Men bare nesten faktisk... Akkurat denne gangen kunne jeg godt ha tenkt meg hatt det mest fantastiske sommervret slik at jeg kunne ha fanget, som min kusine har vist meg at hun har gjort, den mest spektakulre solnedgangen... Slik ble det ikke, men det ble litt farger p himmelen den ene kvelden, s da prvde vi oss p fange det som var. Men ellers var det da ogs s mye annet klistre p minnekortet, at det ble noen hundre bilder gjennomg nr vi kom hjem likevel.

 

Det som er fordelen med akkurat det er jo at da m vi jo tilbake for fange den solnedgangen seinere! Og s skulle vi jo over p Ona - dere har jo sikkert hrt om Ona fyr, bare en kort ferjetur fra Harya, men vi hadde lest feil p ferjeruta, s den turen mtte vi droppe, nok en grunn for reise tilbake. Og s reiste min mann fra jakka si...- enda en grunn... 

Men den beste grunnen av dem alle for reise tilbake er likevel utsikten til tilbringe mer tid med de to kusinene mine som bor der ute og deres herlige familier. Sm og store tok i mot oss med pne armer og de to korte dagene vi var der ble fylt med mye latter, glede og gode samtaler. Jeg vil benytte denne anledningen til takke dem alle - i full offentlighet - for ha tatt oss s godt i mot. 

Vi hadde noen deilige p Harya, fr vi satte kursen innover og nordover mot vrt paradis i Trndelag. Men det skal jeg fortelle dere om seinere.

 

Alle bildene her er tatt p Harya og p Finnya, som ligger forbundet med Harya via en molo. Ingen av bildene yter plassen rettferdighet, men det er n likevel et forsk fra min side p vise dere noe av alt det vakre som finnes der ute i havgapet, noe av det som gjorde meg mlls av undring - og beundring...

Tusen takk for at du tittet innom <3 

 

#ferie #familie #harya #finnya #sandykommune #mreogromsdal #norge #natur #hav #vakkertihavgapet #turistiegetland  

BIT MEG I RVA!

Nytelse...

Skal man stoppe nr kroppen sier takk for seg?  N er det jo snn at det lre forst hva kroppen forteller deg kan vre vanskelig. Og det kan jo ogs vre slik at nr du har kommet dithen at  du har lrt dette, s vil det faktisk begrense mange deler av livet ditt, dersom du ikke skal presse kroppen utenfor grensene innimellom. 

Jeg har snakket med en del mennesker som, akkurat som jeg selv, sliter med kroniske smerter, utmattelse, svnvansker og s videre - og felles for oss alle er at vi for unng smerter resten av dagen - og kanskje i mange dager etterp -gir oss! Vi avslutter den aktiviteten eller det husarbeidet som gir den belastningen vi kjenner igjen som "bit-meg-i-rva-aktivitet". 

Det er lett fle seg bde utgtt og fragtt...

Likevel - M vi la oss begrense til enhver tid? Er det noe som er verdt den "bit-meg-i-rva"-flelsen? 

Svaret for min del m bli: Nei, jeg lar meg ikke alltid begrense, og... ja, noen ting er verdt all smerte som varer og rekker i timer, dager og uker etter at jeg har tatt meg ut p noe jeg virkelig vil vre med p. Vr s god - BIT MEG I RVA!

I sommer har jeg gjort nettopp dette - skjvet p kroppens begrensninger og ja, jeg har betalt forholdsvis dyrt for det, men s har jeg da ogs ftt oppfylt en av mine strste drmmer nettopp ved gjre dette. Jeg fikk, litt p etterskudd, bursdagsgaven fra min mann - p hans bursdag - En tur til Gaustatoppen!

Gaustadtoppen...

Vi leste i turistinformasjonen at turen skulle vre best g fra Stavsro. Her skulle det vre 4 km til toppen. Turen skulle passe for alle - selv barnefamilier, og det skulle ta ca 2,5 time hver vei (hadde selvinnsikt nok til innse at vi nok mtte legge p noen timer for klare turen, alts, bare s det er sagt). I en annen brosjyre leste vi at det den siste delen mot toppen skulle vre litt ekstra vanskelig g p grunn av mye steinur - s det var anbefalt med gode sko. Vi overs helt brosjyren om Gaustabanen, forsikret oss bare om at den gikk...

Vi parkerte ved Stavsro, sekk p ryggen, kamera p brystet og nye, gode fjellsko p beina - og s vi la i vei. Vi koste oss p tur, bestemte oss for at vi skulle ikke g etter klokka. Mlet var ha en fin tur, ta masse bilder og bare nyte - for p den mten til slutt n toppen. Kroppen sa ifra nesten umiddelbart. VONDT! SMERTE! VIL IKKE! STOPP! Men vi gikk, vi tok bilder og vi gikk. Stadig kom det andre "fjellgeiter" - bde store og sm, unge og gamle som passerte oss etter et smil eller en liten, hyggelig passiar. Vi tok bilder og vi gikk. Vi stoppet opp og spiste litt etter et par timer. Og nr vi s kom videre fikk vi beviset for at den siste delen av fjellsiden var dekket av steinur! Det ble straks vanskeligere g. Takk for gode fjellsko!


 

 

N ble det virkelig vanskelig g videre. Alt skrek - SNU! Men hjertet mitt ville ikke oppgi denne sjansen. Alt skrek - HUSK DETTE VIL KOSTE! Men hjertet mitt var villig til betale. Det var et puslespill ut av en annen verden plassere fttene slik mellom steinene at du kunne klare komme et skritt videre uten miste balansen og g p tryne. Jeg sliter med et dybdesyn som tuller det til for meg ganske ofte - og har i utgangspunktet en svrt drlig balanse - s det ble fryktelig tungt g. Flere ganger mtte jeg stoppe opp. Smertene tok overhnd, og frykten for ikke klare det satte i gang "vannverket". Fortsatt kom det "fjellgeiter" sprettende oppetter fjellsida, nrmest som om de ikke la merke til den steinura vi gikk i!

 

 

N fikk jeg kjenne p hva det betyr nr vilt fremmede mennesker kommer med oppmuntring og hjelp. Stadig fikk jeg hyggelige kommentarer som: "Fy sren du er tff! Mange ville ha gitt seg for lenge siden" eller "Hold ut! N er det ikke s langt til toppen". S da gikk jeg jo videre. P dette tidspunktet hadde kamerat mitt havna i sekken p ryggen. Det var komplett umulig styre med bde fotografering, kravling i steinura og trking av trer samtidig.

 

Jeg kravla s godt det lot seg gjre, jeg mtte stoppe opp og ta ei ny skive brd, litt drikke og pfyll av smertestillende, og kravla meg videre. Forsiktig, forsiktig, ett skritt av gangen. Finne fotfeste for hyre fot fr du lfter venstre, snn ja... NEI! FA...! Brillene mine!!!! Fram med armene! Ikke treff den steinen! BANG!!! Der l hele kjrringa - s lang ho var mitt i steinura p Gaustatoppen! Fytti katta for en smerte! Fingrene hadde nesten blitt sittende fast mellom steinene og knr og legger hadde ftt seg en stygg smell. Hyre legg var s vond at n var jeg nesten klar for gi opp. Herre mann! For et strev

 

Men s sitter jeg der og nesten hulker av smerte og fortvilelse - og s kommer nye "fjellgeiter". Noen stryker meg over armen, andre sier at n nrmer vi oss toppen - og noen spr til og med om de skal ta sekken min med opp til toppen for meg! S gikk vi selvflgelig videre opp mot toppen. 

N begynner folk komme ned! De samme som tidligere sa at det ikke var langt igjen! N fristet de med at det fortsatt ikke var langt igjen til toppen, de kom med rd for hvordan jeg skulle komme meg videre- og med lovnad om at det p toppen skulle vre mulig f kjpe verden beste vafler. S vi gikk, vi kravla og gikk, og kravla enda litt til. 

 

Nr da Gaustatoppen turisthytte kom til syne i tkehavet, da var jeg ferdig... Helt ferdig. Jeg skulle nesten ikke ha klart flytte beina, men vi fikk en liten runde p toppen - og en vaffel og litt brus. Vaffelen var deilig den, men kanskje mest fordi jeg var bde sliten og sulten. Men jeg vet ikke om dere kan tenke dere hvor lykkelig var der jeg sto p toppen. Det var ikke sikt mer enn noen meter utover, Ikke akkurat det flotteste utgangspunktet for f tatt vakre bilder! Bilder??? Null betydning! Jeg var p Gaustatoppen og hadde med det ftt oppfylt en gammel drm!

Jeg mtte masse omsorg og hadde mange hyggelige passiarer med ukjente mennesker p veien opp - og p toppen. Og jeg hadde verdens beste turkamerat! Uten mannen min hadde ikke dette vrt mulig. Han kunne sikkert ha vrt bde opp og ned - og opp igjen innen jeg kom opp. (6 timer og 10 minutter! Jeg synes jeg skal ha for utholdenheten min, i hvert fall). Mannen min var ved min side hele tiden, inspirerende, oppmuntrende, tlmodig, stttende og kjrlig i hver eneste av mine nedturer og grtetokter. Jeg elsker den mannen!

Vi tok Gaustabanen ned - en helt fantastisk innretning - en som gjr det mulig for meg en gang f tatt magiske bilder utover 1/6 av av vrt vakre land. For da skal jeg ta banen bde opp og ned. Jeg har gtt til toppen, check, ferdig! N er det bildene og ikke turen jeg er ute etter. 

Gaustabanen - en fantastisk innretning...

 

Men fikk jeg betale? - Ja, gjett om! Men det var verdt det - Bare BIT MEG I RVA!.

Jeg har vrt p Gaustatoppen! 1883 moh.!

Tralla la, tralla la, tralla lei ♫♪♪♫♫♪♪

 

#gaustatoppen #gaustatoppenturisthytte #gaustabanen #fjelltur #topptur #ferie #bursdagsgave #fibromyalgi #kroniskesmerter #omtanke #passiar #turkamerat #verdensbestemann #bitmegirva

 

 

 

Nesten for sen til vielsen!

N har jeg vrt gjennom mange og lange uker og fylt av smerter, indre kaos, tendens til depresjon og angst, flelsen av feile i alt jeg gjr. Jeg har kjent p forventning, framtidstro og lykke over at kjrligheten seirer. 

Det siste ret har det meste dreid seg om planlegging av min snns bryllup.

Den 1. juli var dagen endelig kommet. Lokalet var pyntet, med god hjelp av familie og gode venner. Kakene var klare - ogs de mye takket vre familie og gode venner. Tallerkener og glass - og blomster og lys sto klart p bordet. Alle gjestene var p plass...

- eller ja... ikke jeg og min mann da! Vi hadde fra morgenen av vrt travelt opptatt med de siste finjusteringene i lokalet, kjrt ned kaker og mat og tatt imot serveringspersonalet og forklart hvor vi hadde ulike glass til drinker og s videre. Det siste vi skulle gjre var hente blomster. Vi hadde avtalt tid for f hente dem, men med vr sedvanlige flaks var selvflgelig ikke blomstene ferdige til avtalt tid! I over en halv time sto vi og trippet og s p klokka fr de var ferdige. Blant disse blomstene var brudebuketten, knappehullsblomstene og blomstene som skulle brukes i kirken. For at ikke bruden skulle f helt hetta s valgte vi kjre til byen med dette og f det levert til noen som kunne f det p plass for oss fr vi kjrte hjem og fikk stelt oss til fest. Det br jo ikke vre mulig komme for sent til en vielse som begynner kl. 15.30! Men det klarte vi nesten vi, alts! Kl. 14.40 sto mannen min i dusjen og jeg sto uten tilgang til speil og skulle prve feste sljer og knapper p Kystdrakten min. Min mann kom nrmest ramlende ut av badet og mer eller mindre hoppa i dressen, fikk stappa skjorta nedi buksa og fikk dratt slipset over hue. Jeg fikk klina no olje i hret snn at det i hvert fall roet seg litt - med det stresset som hadde vrt helt siden tidlig morgen hadde nrmest satt seg i hrrttene, noe som fikk det hele til se ut som om jeg hadde vrt uheldig snubla i stikkontakta. P med skoa... veska... bilnkler... ut.... FA&%# Kortet!!! Inn igjen, finner det ikke - jo der! Ut! Ls dra! KJR!!!!

Klokka 15.26 trkket vi over terskelen og inn i Moss Kirke. Phu..ffff?%&# - unnskyld, vi er i kirken... Min mann hadde glemt knappehullsblomsten til seg selv og til vr yngste snn. Han beina ut i bilen igjen - og rakk akkurat komme seg inn igjen fr bruden sto p kirketrappa p vei inn. 

Bruden kom - og det gjorde trene ogs - i hvert fall mine! Hun var s fantastisk vakker der hun kom gende opp kirkegulvet. Hun strlte mot min snn, sin kjre - og s sto de der sammen foran presten og med familie og venner tett ved. N var vi i gang. Kjrligheten seiret. Brudeparet var lykkelige - og nesten hundre gjester sto rundt dem og var glade p deres vegne. 

Det ble velkomstdrink og bryllupskake mens brudeparet ble fotografert.

S ble alle nsket velkommen og fikk forsyne seg med mat. Deilig tamilsk mat (noe som ligner svrt p sr-indisk mat) Det var masse prat og hygge. Man kunne kanskje tro at det ville vre brkete med s mange mennesker samlet, men det var bare en vennlig summing over bordet. Og s var det taler, mange taler og veldig gode taler, noen p norsk og noen p engelsk. Spesielt var brudgommens tale til bruden en som gikk rett i hjertet p oss alle - og det samme var det da brudens lillebror p 16 reiste seg og holdt en strlende tale til sin sster og sin svoger - p ENGELSK! Men for noen av oss ble et av de vakreste yeblikkene da Philip skulle holde tale til mamma'n og pappa'n sin - for han hadde srget for at ALLE skulle forst hva han hadde si. Han hadde ordnet det slik at onkel Sander (vr snn) skulle oversette til engelsk, og appappa (min mann - appappa er farfar p tamilsk) skulle oversette til tamilsk det han selv sa p norsk. N ble det litt mye for 8 ringen ha alle 200 yne rettet mot seg - s han mtte f litt hjelp ved sitte hos mamma, men likevel - det var fantastisk vakkert <3

Like vakker ble ogs resten av kvelden. God mat, deilige kaker, herlige mennesker og mange, mange gode samtaler. Et vakkert minne for all fremtid.

Det var mye styr i forkant, men nr alt gr s bra - og nr brudeparet selv er fornyde s er det vel all grunn til trekke p smilebndet og la noen gledestrer trille nedover kinnet.  

Litt p "halv tolv", men blid og ved godt mot.

En stolt mamma og svigermor har ftt lov til dele et skrytebilde av det vakre paret. 

 

 

#bryllupsplanlegging #bryllupsstress #lykke #kjrlighet #bryllup #brud #brudgom #retsvakrestebrudepar

Tross de mrkeste dager finnes trst og livsglede

Kreften kryper fram og kommer til over alt. Jeg ser den for meg nrmest som nr man p gamle filmer ser hvordan man skyggelegger alt i svart for billedliggjre pestens herjinger, hvordan den ndelst tok tak i det den traff p sin vei. Og etter den ligger det igjen, strdd utover, som p krigsmarken, tapte r, tapte liv, delagte og slitne kropper. 

Nr mrket faller over livet og redningen synes langt borte. 

P samme mte som pesten tar ogs kreften tak i det den kommer over, uten ta hensyn til eller spare noen. Den sparker deg i baken uansett om du er rik eller fattig, tykk eller tynn, ung eller gammel, og den sparker ndelst igjen og igjen og igjen... Kreften er en som sprer frykt og angst, sinne og sorg, utmattelse og kraftlshet. Kreften er p det nrmeste kjenne som ondskapen selv. 

Likevel reiser vi oss for hver gang vi har blitt truffet av kreften, hver p vr mte. Noen av oss m kjempe direkte mot kreftens herjinger i egen kropp - for ikke snakke om medisinens herjinger, og for de av oss som til n har vrt s heldige "g klar" av kreften i egen kropp s er vi p et eller annet niv en prrende eller venn til et menneske som har kreften som "partner" i livet sitt.

Jeg tilhrer den siste av disse. Jeg har sett hvordan de nrmeste prrende rundt en kreftsyk sliter med tunge tanker, sorg og redsel. Selv har jeg tidvis flt meg som lammet. Det er umulig vite hva du skal gjre for vre den kjre kreftsyke til hjelp. Jeg har sett kreftsyke sls til bakken, bde av selve kreften, av den medisinske behandlingen - og dessverre ogs av feilbehandling i forhold til sin kreftdiagnose. 


Kamplyst og livsmot gror selv i mrket

Men ut av kreftdiagnosen har jeg ogs sett hpet skinne, jeg har sett troen glde, jeg har sett en kamplyst som jeg ikke har sett maken til noe annet sted. Kanskje er det ved et slikt slag i livet at vi virkelig innser hva vi har ftt, hvilken gave det er at vi har ftt livet og dagene det inneholder. Kanskje ser vi klarere, nr vi fr alt dette vonde helt innp oss, den berikelsen vi kan finne i gledes over dagen og kjempe for den neste.

For de av oss da som kanskje i kortere eller lengre tid faller utenfor og ikke klarer hente inn livsmot og styrke til se det gode i livet fordi vi ikke klarer se forbi kreften... Hvor skal vi henvende oss for f hjelp og sttte? Det norske helsevesenet skal selvflgelig st klar til hjelpe kreftpasientene, men for prrende er det ikke mye forstelse hente nr man fler man trenger sttte - joda, kanskje fr man et tilbud nr det har kommet s langt at dden er uunngelig, ellers er det forhpentlig bedre for foreldre til kreftsyke barn, men likevel tror jeg at man ved siden av familie og gode venner kan ha god sttte i Kreftforeningen.

Selv har jeg hentet mye informasjon fra Kreftforeningens nettsider, og har ogs vrt i kontakt med en av pasient- og likepersonsorganisasjonene (her finner du blant annet Gynkreftforeningen, Barnekreftforeningen og lymfekreftforeningen) bde via mail og p kontakttelefon. Det har vrt informativt i det jeg har kunnet sprre om ting som kan vre vanskelig ta opp med andre og jeg har blitt vist stor sttte som prrende her. Jeg flte faktisk at jeg p et tidspunkt hvor livet mitt fltes tomt og mrkt fikk s mye sttte og trst at jeg selv ogs kunne vre til sttte og trst - og ikke minst mot og glede til g videre

Jeg har i dag tatt en avgjrelse og hoppet over p en sti der jeg burde ha vrt for lenge siden, men jeg har vrt litt snn som mange nok er: "Det skjer ikke meg". "Det gjelder ikke min familie". "Mine venner er jo friske".

I dag: Jeg har meldt meg inn som medlem i Kreftforeningen - og har i tillegg sendt en SMS med kodeord HP til 2277.

Ved dette betaler jeg, i tillegg til den rlige medlemsavgiften, 100 kr pr. mned p SMS.

For mer informasjon om medlemskap og sttte til Kreftforeningen: kreftforeningen.no

(Beklager! Fikk ikke til legge inn lenke i dag) 



Hvorfor? Jo, fordi det kan skje meg, det gjelder min familie og dessverre er ikke alle mine venner friske. Jeg nsker sttte Kreftforeningen i det arbeidet de gjr, der de bidrar til bde medisinsk forskning og sttte til kreftpasienter og deres prrende. De bidrar stort til forskning som kan komme kreftsyke til gode p sikt, og de kan gi pasienter og prrende hjelp p veien gjennom kreftsykdommen - og ogs etter at kampen er vunnet eller tapt. For selv i ettertid vil kreften pvirke livet ditt...


Til re for alle de som kjemper mot kreftsykdom p et eller annet vis og kjrlig til minne om de som kjempet og tapte.

 

#kreft #sykdom #kreftsyk #prrende #livsmot #kamplyst #kreftforeningen #hp  

I takknemlighet og glede feirer jeg vr frihet!



 

En vr

 

En vr for lenge siden

- de staute Eidsvolls menn sikret oss vrt land og vr grunnlov

 

En vr for lenge siden 

- de mange begynte feire vrdagen vi fikk st selvstendig og trygt

 

En vr for slett ikke lenge siden

- ondskapen forskte frarve oss vr rett og vrt land

 

En vr etter fem r under djevelens hl

- vi seiret, DE seiret! Vre modige kvinner og menn trygget vrt liv og vr frihet

 

En vr vi opplever n

- la oss feire, la oss dele, la oss minnes med takknemlighet og glede

 

La oss som nordmenn st sammen og sterke

- og avvise hat og fordommer

 

La oss som nordmenn st sammen og sterke

- og omfavne i kjrlighet medmennesker og natur

 

 

Helga Sriskantharajah

 

 

Gratulerer med dagen, alle sammen! Jeg hper dere fr en fantastisk dag med et herlig, gledens fortegn!

 

 

#17mai #grunnlovsdag #Norge #frihet #glede #dikt

 

Slik beveger et bilde seg i meg

I gr formiddag leste jeg et blogginnlegg fra mannen bak suttung.blogg.no. Du kan selv lese hans innlegg HER

I et lite yeblikk ble jeg sittende se p et bilde i hans innlegg - og mer skulle ikke til fr mine tanker ble dratt mot kontrastene i bildet. Det gamle som nesten er p vei bort, den gamle, trre slitne tistelen... Den biter seg fast - som for si:" Ikke glem meg! Den nye vren kommer n, men ikke glem meg - jeg hadde en betydning for deg!" Det grnne som trenger seg frem: "Vi er nye, vi er sterke og vi har mye gi deg!"

Jeg hadde i gr en dag der jeg stadig fikk noe vre takknemlig for. Takknemlig for gjestene som kom p besk. Takknemlig for latteren og samtalene vi fikk ha. Takknemlig for all hjelp jeg fikk, bde dagen fr det var selskap og den dagen de var kommet til meg som gjester i selskap. Min svigerdatter og Philip'en hadde laget vaffelrre som de hadde med seg. Min sster og Philip stekte vafler. Alle de sterke deltok i arbeidet med f bret inn det nye fryseskapet mitt. Jeg fikk til og med hjelp til f rydda og vaska opp. 

Nr kroppen fungerer litt snn under nskemlet s er det deilig ha slike fine mennesker rundt seg. Og det er i snne tilfeller jeg ofte tenker p "hva om" ... Hva om vi hadde gjort eller hva om vi skulle gjre... S glir tankene over i alt det som har vrt. Minner. Gode minner, triste minner, vonde minner. Og til hpet. Hpet om nye sjanser, om nye dager, om skapelsen av nye minner av alle slag. P mange mter er alle "hva om" involvert i det som har blitt til minner i oss og i det som ligger foran oss for det lage nye dager og minner i livet vrt... 

Noen ganger blir det litt slik at et bilde "tar meg og setter i gang prosesser i hodet mitt, og nr det allerede er full fart der inne s kan det fort bli til at jeg skriver litt. Det var litt slik med dette bildet, det fulgte meg i det meste jeg gjorde. Jeg er ingen dikter eller forfatter, men jeg liker uttrykke meg ved skrive. Jeg er heller ingen mesterfotograf og finner derfor glede i se bilder som er tatt av de som kan det. Jeg kan fort falle for et bilde som forteller meg noe med det samme jeg ser det. S alts alle disse tankene om takknemlighet og minner - de kommer ut av en inspirasjon fra dette bildet... Og ut av dette virvaret av tankespinn ramlet, mens kaffen kokte, dette lille diktet - eller samling av setninger og tanker, om du vil, ut p arket...


Foto: suttung.blogg.no - 
fotografen har gitt tillatelse til gjengivelse

 

Gamle minner i en ny vr

 

Som fjorrets sommer... borte, men likevel til stede

- i fjor og i r,  og med inn i en ny vr

 

Som et hndgripelig minne om en sommer som var

- om et liv som var

 

Fjorrets vakre, lilla tistel, som en tilbakelagt sommer blekner

- mot det grnne i rets vr.

 

Hold tak i den gamle tistel, den sommeren var viktig i ditt liv

- og gled deg med gamle minner i en ny og deilig vr.

 

Helga Sriskantharajah

 

Og snn p tampen... Det er alts slik at jeg ofte finner inspirasjon i bilder, men ogs i litteratur - der skaper jeg jo mine egne bilder og jeg inspireres spesielt av vre i fjellet... Jeg nsker likevel utforske flere mulige inspirasjonskilder - noen som kunne tenke seg dele litt ideer?

Takk for at du stakk innom <3

#suttung.blogg.no #littturinspirasjontilkaffen #fotoinspirasjon #dikt #vr #minner #hjelp #takknemlighet

Enarmet farmor lager bursdagsselskap

N har nakken min sltt seg helt vrang og ftt med seg hyre skulder og arm p protestere mot enhver bevegelse. Selvflgelig klarer jeg jo da heller ikke g p jobb, noe som i grunnen er skikkelig flaut nr du akkurat har vrt bortreist p ferie, men det er n snn det er - og stresset med mtte ringe p jobb med beskjed om at jeg ikke kommer har jo da ogs dratt med seg migrenen. Ja, ja.. Det var dagens lille klagesang om smerter. Det er bare se fremover for ogs der er det litt utfordringer som man skal finne en vei igjennom.


En liten bursdagspresang til meg selv - lilla fordi det den 12. mai er den internasjonale dagen for fibromyalgi

 

N blir det litt styrete holde bursdagsselskap nr alle forberedelser skal gjres med en hnd og nr stua allerede er full av champagneglass, l og brus som er kjpt inn til min snns bryllup i juli, men litt bursdag m det vel vre lov feire likevel, eller...? Bare for f samlet familien litt, liksom...

N var planen min i utgangspunktet at jeg skulle dekke p verandaen og be gjestene om ta med seg ei jakke, men slik det ser ut n tr jeg ikke stole p at jakke er nok. Kanskje trengs det bde bobledress og votter - og kanskje til og med truger :-) Og da orker ikke engang bursdagsbarnet sitte ute og spise kake... S alts... Ny plan. Bursdagsfeiring innomhus - og gjestene fr ta p seg lstsittende klr slik at de kan klatre og sprette over bde glass og brus. Nja, dette er faktisk ikke noe som bekymrer meg s veldig. Det er jo bare de aller nrmeste som kommer - og de vet jo alle hva som er p gang denne sommeren. 


Bryllupsforberedelser tar plass

 

Det som kanskje har voldt litt mer hodebry er menyen. Jeg har lyst til servere bde snitter, kake og vafler, men s var det den nakken og det da - jeg er litt usikker p hva jeg klarer - og litt usikker p hvor mange hender jeg kan klare sette i arbeid ved siden av min egen ene...

Hva med bestille snitter og bake kake...hmm...  eller bestille kake og smre snitter?  Vurdere, vurdere, vurdere...

Ferdig vurdert! Kaka er bestilt og snittene smurt ved hjelp av de flinke hendene til en 7-ring. Snittene ble nok litt rustikke i stilen, men jeg er sikker p at det vil smake helt fortreffelig og nr mamma og pappa, tante og oldefar og appappa (bestefar p tamilsk) fr se hvor flink han har vrt til hjelpe farmor vil ingen synes at det burde sett annerledes ut. Philip'en min har vrt veldig flink til hjelpe til med bde koke egg, smre brd, legge p plegg, rydding, blomster og dekking av bord. Tenk for en fantastisk bursdagsgave en enarmet farmor fikk der da - s mye god hjelp! Jeg kjenner at jeg er uendelig takknemlig - og n gleder jeg meg bare til det blir midt p dagen nr kaffen er kokt og maten str p bordet. Da blir det kos. 


Philip blir tryggere og tryggere med kniven

Ikke alle liker alt stsjet som farmor vil ha p maten

Men for all del - vil farmor ha det s fr ho det. Flott hva?

Her blir det hyggelig!

 

N i kveld s det jo faktisk ut som om vret kunne komme til bli bra i morra - ja eller senere i dag da egentlig..., s sannsynligvis slipper vi unna snstormen. Jeg er i utgangspunktet usannsynlig glad i sn, men nr den kommer i midten av mai... Ja, da... nei, jeg vet ikke jeg. P 30 rsdagen min sndde det svre "kjerringer" og vi hadde "utebursdag" med grilling  og greier. Vi hadde det kjempehyggelig! Kaldt, men veldig hyggelig. Men dog... jeg m nok innrmme at jeg ikke nsker noen reprise av det vret i r. 

#bursdag #snitter #hjelp #borddekking #fibromyalgi 

 

 

90 mil til konfirmanten

Alle forberedelser er gjort, ferdige er bde album til konfirmanten og en duk til vertskapet som huser oss de dagene vi er i Trndelag... Alt er klart!


Det er konfirmasjonshelg og 90 mil skiller konfirmanten og den gamle tanta hans. Ingen fare - tante skal ikke slite ut spaserskoa... Denne tanta har nemlig bde bil og sjfr. 

Etter en arbeidsdag med mye smerter er jeg dog litt i tvil om hvordan dette skal g, men... En neva med smertestillende nok til f en elefant ned i knestende - og en liten hvil - ja, da er i hvert fall viljen p plass igjen og med det stables kofferter, toalettveske, dress, kystdrakten og en haltende, gammel dame i bilen. Sjfren tar plass bak rattet, setter bilen i gir og s er vi p vei. Vi er heldige. Til tross for at vi kommer til Oslo klokka halv fem p eftan s er det bare kortere perioder med sikkelig k. Joda, det er mye trafikk, men det gr framover hele tiden...

S ligger E6 pen for oss. Det brer mot nord gjennom en stadig skiftende natur. Bjrka som hjemme var hpefullt fylt av grnnskjr, er lenger nord bare kommet til det punktet da den egentlig er nrmest lilla i det knoppene er nesten klare til briste og slippe de vakre grnne bladene ut. Hjemme har det vrt kaldt noen dager n, men oppover langs E6 ligger det sn og is i grftekantene og det ligger is p vannet...



Jeg vinker og vinker, men mine fine p Jnsberg vinka ikke tilbake gitt...

P tur i nydelig vr og med fantastisk natur p alle kanter.

 

Det gr fort oppover. Den nye E6 er effektiv og det er jo helt perfekt for oss p denne turen, men samtidig oppdager vi hvor mye av det lokale vi mister p den mten...

Vel, nr kvelden kommer er vi kommet til Dovre og velger overnatte her. Vi har ei gammel tante som m strekkes ut en stund, og en sjfr som trenger lukke ynene et yeblikk. Og i neste yeblikk stables p ny den gamle tanta, n ikke fullt s haltende inn i bilen, sjfren gjr sine kunster og bilen svinger velvillig videre mot nord.




Vakkert over Dovrefjell



S godt som blikkstille p Snsavatnet - og strlende solskinn

 

Vi sluker kilometer for kilometer, stopper innimellom for ta bilde av noe av det vakre som dukker opp langs veien, og noe fotograferes gjennom frontruta - mest for ha et bilde p den go'flelsen jeg fikk i det yeblikket. Nr ettermiddagen kommer kan bde sjfr og en sliten tante velte seg ut av bilen og blir mottatt av to helt fantastiske mennesker som har pnet hjemmet sitt for oss. De serverer en deilig middag og selvflgelig blir det ettermiddagskaffe litt seinere og vi har en hyggelig kveld med masse prat.

Neste dag, dagen fr dagen, dagen vi har valgt ta ferie p for f lea ls den gamle kroppen litt - og gjre den klar for en dag full av selskap og sitting... Vi begynner med en fantastisk frokost, som om det skulle vre et fem-stjernes hotell. Deretter vil vi ta inn noe av den vakre naturen som finnes her p Vikna. Det er p med skoa og s ut vandre litt et par timer. S er det ut p besk inn til konfirmantens familie - og da gr det fort noen timer der i hyggelig selskap fr de skal av grde til selskapslokalet og pynte og ordne i stand der. Vi gleder oss veldig til selskapet, til vre sammen med familie og gode venner som vi er s glade i. 








Litt grvr, men vakkert er det likevel

Konfirmasjonsdagen kommer med regn og blst og vi tenker at det var jo synd, men... vi er jo i deilige Nry, s det er vel ikke mer vente. Men se... ut p formiddagen lyser det opp og innen vi er ferdige i rdhuset etter seremonien er det strlende sol og vakkert vr, selv om det ikke kan psts at det er varmt. Da er det en fordel ha Kystdrakten p. Vi ankommer selskapslokalet - og det er s fint der. Vakkert pyntet med lys og blomster, og den staute konfirmanten er i gang med ta imot og pne gavene sine - og han virker svrt s fornyd - Utenom et album fra ei gammel tante s er det for det aller meste konvolutter med fargerike og velskrevne kort med pengesedler i. Det serveres deilig mat ved siden av et herlig virvar av mennesker, prat og latter. Det er deilig vre p en slik plass hvor man virkelig fler at man hrer til, hvor man kan vre seg selv. Det blir masse artighet og skravling, den obligatoriske fotoseansen som ikke alle er like fornyd med, men som det er s godt ha vrt igjennom nr det har gtt noen r og man skal mimre om dagen. Dagen ble avsluttet av et overddig kakebord der jeg tror konfirmantens mor selv hadde bakt i hvert fall to tredjedeler av de mange kakene. Jeg tror nesten det m ha vrt kaker nok s hver av oss kunne tatt en halv kake - og enda ville det vrt rester...Det var en fantastisk dag - og denne gamle tanta var lykkelig over ha ftt vre med, selv om det nok kjentes godt p kroppen etterp. 


Det m sies... Litt tidlig ute med bildet - Flagget gikk til topps denne dagen. 

 

P kvelden, etter konfirmasjonen, den siste kvelden p Rrvik, hadde vi lovet vrt barnebarn at vi skulle vre med ned p kaia og se p Hurtigruten - og da mtte vi selvflgelig bde nordgende- og srgende rute ankomme... og vi kunne jo ikke g hjem fr de reist videre hver sin vei. Det var 6. mai, men det kunne like gjerne ha vrt midt i januar. 6 grader og bitende vind... Men gutten fikk se de store skipene, de f turistene som vget seg i land i blsten og han var glad og fornyd med dagen og opplevelsene. 


Srgende rute denne dagen - Nordlys

 

S kommer avreisedagen. Etter en deilig frokost og et lite hade-besk hos konfirmanten og familien der plasserte sjfren konfirmantens gamle, stive tante i passasjersetet og satte bilen i GPS-retning HJEM. N fikk vi mer vr, det var regn og blst. Ikke s mye som fristet g ut for fotografere - i hvert fall ikke med tanke p at det skikkelige turtyet l igjen hjemme i Moss. Det var dog fascinerende kjre gjennom snfokket over Dovrefjell, selv om snen ikke la seg p veien var det slitsomt kjre med viskerene p frontruta hele tiden. Da vi kom til Dombs var det ikke vanskelig bestemme seg for ta en natterast p hotellet fr vi neste morgen tok fatt p de siste timene med kjring for komme hjem.


En frisk morgen med sn i lufta. Ser rart ut med solbriller - men lyset var skarpt s da...

 

N var vi i grunnen klare til komme oss hjem.   Det er rart det der... Du har lenge gledet deg til turen. Du har kosa deg med bde tur, familie og venner, men nr du er fire timer hjemmefra - ja, da er det liksom nesten over og da fr i hvert fall jeg det litt travelt med komme meg hjem. Borte bra, men hjemme best!?

S sitter jeg her da, med mange gode minner og en dyp, dyp takknemlighet for at jeg ogs denne gangen fikk lov til vre del av det se en ung mann bli oppmerksom p at det er nettopp det han er - ikke bare en guttunge lenger, men en ung mann. Jeg er s takknemlig for at jeg har en slik flokk som samles om de gode dagene og lager fine minner sammen. Det gir styrke de dagene man fler seg alene og kan ha tunge tanker... 

#konfirmasjon #konfirmant #tante #e6 #biltur #dovrefjell #snsavatnet #natur #naturbilder #gjennomrutabilder #trndelag #nry #vikna #familie #flokkenmin 

Vennskapets betydning i gode og onde dager

Bde p livets lyse, fargerike dager - og p de mrke, fargelse dagene er det godt ha en venn. 

Jeg har aldri hatt mange gode venner. Som barn var jeg svrt sjenert og turde sjelden ta kontakt med andre barn, sannsynligvis i frykt for ikke bli likt eller for bli avvist. 

P ungdomsskolen klarte jeg opparbeide meg en liten gruppe av det jeg trodde var gode venner. Vi hang sammen i tykt og tynt. Vi gikk p kino sammen eller vi samlet oss hjemme hos hverandre og pratet om gutter og musikk, om de som hrte til den populre gjengen, den vi kollektivt ikke ville vre en del av, men som jeg nok mistenker at vi kanskje egentlig nsket vre en del av - bare for f kjenne p flelsen av vre "god nok". 

S ble vi spredt litt for vindene i det noen startet videre skolegang her og andre der, men jeg holdt fortsatt kontakt med dem via brev og besk nr jeg var hjemme p ferie fra folkehgskolen jeg gikk p i Balestrand i Sogn og Fjordane. Ogs p folkehgskolen knyttet jeg vennskapsbnd som for meg var dypt forankret i hjertet mitt - og som jeg den gangen trodde ville vare evig.


Ikke en gang orkideens skjnnhet varer evig, men minnene om den kan bevares i hjertet. 

Jeg husker at jeg som ungjente s p mormor og farmor og deres venninne nr de hygget seg hjemme eller gikk p bytur sammen - og jeg husker at jeg tenkte at snn ville jeg ogs ha det nr jeg ble en gammel dame p 60-70 r...

Slik livet mitt er n har jeg ikke veldig mange venner - og det er nok mange ulike rsaker til at disse tidligere vennskapene ikke manifesterte seg og ble uknuselige. Avstanden mellom oss m nok ta skylden i mange tilfeller av folkehgskole-vennskapene. Her har det aldri vrt vonde eller sre hendelser. Hverdagslivet p hver vr kant har egentlig bare skjvet det hele gradvis litt til side - og s ble det liksom bare snn...

Men hvor ble det s av de andre? Joda, noen har nok bare naturlig "ddd ut" ved de ulike veivalg vi har tatt og  det livet vi har levd. Noen har forsvunnet helt, andre er n bekjente som jeg snakker med nr jeg treffer dem p kjpesenteret eller i byen p 17. mai. Det hele har liksom automatisk "fadet" ut. S er det ogs slik at jeg i noen tilfeller har blitt dypt sret nr mennesker jeg har sett p som mine aller beste venner har tatt avstand fra meg p bakgrunn av mitt valg av livsledsager og for mten vi har valgt leve livet vrt p. Dette er dype sr som jeg nok forsatt sliter med f skorpa til skikkelig gro p, men dette er vel slike slag og nederlag man n lre leve med gjennom livet...

Men - mlet mitt her var jo egentlig si noe om betydningen av det gode vennskapet -  


... det som gir lys og glede i dagene dine

Jeg har alts i dag bare noen ganske f som kommer i kategorien nre og gode venner - og faktisk... hvor barnslig det kanskje kan hres s har jeg en bestevenninne. En venninne som jeg vet at uansett nr og hvor jeg er nr jeg har behov for henne s er hun der for meg. Vi har fulgt hverandre siden ungdomsskolen, vi har delt ungdommens og den unge voksnes utfordringer og gleder, hjulpet hverandre opp nr livet har kastet oss omkull og ned i ei grft. Vi har fulgt hverandre gjennom det bli foreldre med alle de utfordringer det frer med seg, vi har vrt til sttte for hverandre nr relasjoner til familie og andre har vrt vanskelig. I henne har jeg alltid en jeg kan rdsprre - en jeg vet ikke bare vil "snakke meg etter munnen", men som faktisk vil gi meg rd som hun mener vil vre en god lsning for den situasjonen jeg befinner meg i. Og dette gir hun meg fordi hun er glad i meg - og fordi hun vet at det er gjensidig. Hun har selv erfart vrt vennskap. Vi har vrt sammen i tunge stunder med sykdom, dd og sorg. Vi har vrt sammen om lykkelige dager som bryllup og dp og konfirmasjoner og vi er sammen i alle de hverdager som er imellom de store flelsene. 


Et godt vennskap forankrer deg og holder deg sentrert i ditt eget liv

 

Dette er det vennskapet som veier opp for alle de vennskapene jeg har tapt langs livets vei. Jeg skal innrmme at jeg nok srger enkelte vennskap, men likevel er jeg godt fornyd med ha mennesker i kategoriene venner og bekjente ogs. Man trenger flere mennesker i livet sitt, livet har jo s mange ulike sider - og ikke alle interesser deler jeg med min bestevenninne, men kanskje med en annen venn eller bekjent - og da kan vi f hyggelige opplevelser sammen likevel. 

Vennskap er en dyrebar ting som man s absolutt ikke skal ta for gitt - og en ting man skal vre svrt forsiktig med stille krav til. Alts selvflgelig setter man krav til gjensidig respekt og man forventer at det man snakker om bak lukkede drer ikke kommer videre. Det jeg mener er at vi skal vre ytterst forsiktig med stille krav til hvordan den andre skal leve, hva den andre skal mene og tenke, hvordan den andre br prioritere sin tid og sine verdier. 

Vennskap er for meg kjrligheten som oppstr i mtet mellom to hjerter. Og betydningen av vennskap er et godt liv, et liv der du har noen du kan ha tillit til, noen som har tillit til deg - og noen som du kan dele livet med, gleder, sorger og hverdager...

Det ble et langt innlegg dette, men jeg velger likevel avslutte med et dikt - en liten hyllest til det vennskapet jeg og min bestevenninne deler...


To hjerter

 

To unge og usikre hjerter

mtes mellom de tffestes mobb.

 

To unge og usiker hjerter

vokser sammen til ett.

 

To unge og usikre hjerter

- mitt hjerte er ditt, ditt hjerte er mitt. 

 

To unge og usikre hjerter

kjemper usikkerheten bort. 

 

To trygge og varme hjerter

- hver for seg, men alltid sammen.

 

To trygge og varme hjerter

med plass til mer enn hverandre.

 

To trygge og varme hjerter

 for alltid du og jeg...

H. A. Sriskantharajah

 

#vennskap #livet #kjrlighet #hjerte #mtemellomtohjerter #dikt 

 

Livet mitt blir s langt som det er vei til g

Jeg leser i Aftenposten et innlegg som stiller sprsmlet: Hvor langt liv er langt nok for deg?

(Innlegget er interessant nok og er mye mer omfattende enn det jeg fremstiller her. Du kan lese det HER)

Det som kommer her er bare mine tanker ut fra det innledende sprsmlet: Hvor langt liv er langt nok for deg

Tja, vi vil vel alle leve lenge? eller?


Med et smil om munnen med livet foran meg...
 

Innlegget forteller om den forskning som foregr for begrense eller stoppe aldringsprosessene i kroppen slik at vi skal kunne leve lengst mulig. Det fortelles ogs at mange selskaper bruker millioner av dollar for utvikle bioteknologiske nyvinninger som skal overvinne de biologiske begrensningene som ligger i et menneskes levealder. Forskere driver med stamcelleteknologi og genterapi, 3D-printing av organer, alts organer som skal kunne erstatte syke organer ? det forskes til og med p dyrke menneskeorganer ? i dyr!!!

Jeg vet jo ikke stort om alt dette nr man kommer ned p kunnskapsniv om celler og slikt, men jeg tenker at man kanskje ikke finner det beste i livet ved leve lengst mulig ? og jeg skulle nske at forskerne kunne ftt et litt annet fokus?

Eller det er kanskje feil og bombastisk si at det er det de trenger ? for jeg fr ikke egentlig vite det sikkert i denne artikkelen at det er fokuset p et lengst mulig liv som driver disse forskerne. Kanskje har de sitt fokus et helt annet sted, men blir feilsitert etter ha sagt noe om at man har funnet fram til noe som kan gi oss et lenger liv? - og at den grunnleggende ideen bak forskningsprosjektet ikke ndvendigvis er et lenger liv.

Vel uansett ? med s mye kunnskap som finnes i verden i dag, og med s mange utrolig dyktige mennesker som driver forskning ut fra godt utprvde og godkjente forskningsmetoder s tenker jeg at jeg nsker at alle disse forskerne har som krav i sitt forskningsarbeid at det de i utgangspunktet forsker for er gi oss muligheten til et best mulig liv ? uansett hvor langt det blir.


Nytt liv erstatter det livet som var i fjor...
 

Jeg nsker meg mulighet for god behandling ved sykdom ? det er faktisk veldig mange sykdommer som man vet svrt lite om ? ogs i dag, selv om vi jo tror at alt er kjent. Jeg nsker meg muligheten for at for eksempel kroniske sykdommer ? slike som i dag koster samfunnet voldsomme summer rlig fordi det setter folk utenfor arbeidslivet, kanskje for resten av livet ? tilgodeses med utvidet og seris forskning for kunne lette p disse pasientenes plager slik at de kan f hjelp til et verdig og aktivt liv. Jeg nsker at man ved immunterapiforskningen kunne finne fram til flere behandlinger som kunne gi livskvalitet sammen med den livsforlengende effekten.

Jeg nsker at livet mitt skal bli akkurat s langt at jeg er fornyd med f lov til leve det ? og s langt at de jeg etterlater meg skal savne meg nr jeg er borte, men likevel ha en trygghet i at de klarer seg fint selv p veien videre gjennom livet. Jeg nsker ikke bli en gammel krok som venter p at tippoldebarna mine skal komme innom med en tallerken mat til meg mens jeg skrumper bort som ei rosin borte i et hjrne.

Jeg kjenner i dag p ? vel merke uten noen gang ha sttt overfor en potensielt ddelig situasjon eller sykdom ? at jeg nok ikke er redd for dden i seg selv, men jeg skal gjerne innrmme at jeg er engstelig for hvordan den vil komme. Jeg nsker ikke lide, hvem vil vel det?

Jeg vil legge s mye liv til livet mitt som over hodet mulig. Jeg prver vre bevisst p legge liv til hver dag ? prver finne noe positivt, noe smile av ? selv p dager som i utgangspunktet oppleves som tunge og mrke. Jeg gr aktivt inn for ha alle mine kjre rundt meg - Positive og gode mennesker som jeg kan sttte og f sttte fra, og som jeg kan elske - og bli elsket av. Det er noe som heter at man skal legge liv til dagene i stedet for dager til livet i sken etter et godt liv.


S langt har jeg kommet i livet mitt - og hvor langt nsker jeg det? Ja, se det...
 

- med mye liv i livet mitt er livet mitt langt nok den dagen jeg gr i jordstyret - det vre seg om livet mitt blir kort eller langt.

Jeg nske dere alle gode dager fylt av mye liv! Lag dere det livet dere nsker dere og nyt det sammen med de menneskene dere elsker.

 

#levealder #livskvalitet #forskning #fremtidsdrmmer #legglivtildagen #livogdd #liv #dd

Takk for at du var her

Hva er det egentlig som betyr noe i livet mitt? Er det penger, eiendeler, status...? Nei, det er mine aller nrmeste. Familie, slekt og venner som jeg elsker over alt annet - og som jeg vet elsker meg tilbake. Jeg ser p det som mitt livs lottogevinst at akkurat mine nrmeste er akkurat det - mine nrmeste. Jeg prver vre bevisst p vise dem at jeg setter pris p dem og jeg er bevisst p ha dem i hjertet mitt ogs nr jeg ikke kan vre sammen med dem. 

Jeg minnes dem ogs i kjrlighet etter at jeg kun har de vakre minnene igjen. 

Tenk at jeg skulle vre s heldig trekke frstegevinsten nr morfar'er ble delt ut!


 

Min morfar har vrt blant de aller viktigste og mest betydningsfulle mennene i mitt liv. Helt fra jeg var lita jente fikk jeg lov til vre morfar si go'jente - at mine ssken og sskenbarn hadde samme plassen i morfars hjerte tenkte jeg nok ikke over den gangen. Da var yeblikket viktigst. Jeg fikk vre den beste og fineste jenta i hele verden i det jeg kunne se meg selv gjennom morfars yne. Noe s fantastisk!

Mormor og morfar bodde i samme hus som min familie og naturlig nok fikk vi et tett og godt bnd. Alltid kunne vi f sttte og trst hvis vi var lei oss eller om det hadde skjedd noe ubehagelig ute blant ungene. Det var alltid mulighet for ei skive brd eller en sukkerbit. Eller vi fikk verdens beste fiskegrateng - en som var MYE bedre enn den vi fikk hos mamma (at mamma faktisk hadde laget gratengen og bret en porsjon inn til mormor og morfar visste jo ikke vi). Og s mye moro og lek vi fikk med dem med p! Rettferdighet, kjrlighet, rettledning og krav - alt var der, men det jeg tror vi alle sitter igjen med er flelsen av vre elsket, av vre den viktigste i livet til noen, i hvert fall i et yeblikk. 


Nr jeg skal bearbeide tanker og flelser er det holde p med blomster det beste som finnes...

Morfar gikk bort for flere r siden, og tidvis kjenner jeg p et savn og en sorg som er akkurat like sr og dyp som den dagen han dde. Likevel er det takknemligheten for at jeg fikk akkurat denne mannen som min morfar som er det gjennomgende nr jeg i hverdagen n tenker p ham. Fdselsdagen hans har alltid vrt husket - med kaotiske og trivelige familieselskaper den gang han selv satt i hysetet og humret og lo av alt tys og tull familien hans fant p, og med besk p kirkegrden med lys og blomster n nr det gode smilet hans bare er et kjrt minne. 

I dag er det 100 r siden morfar ble fdt. En vakker liten gutt som vokste opp, gjorde ugagn og jobbet hardt, giftet seg med en vakker pike, fikk 3 barn og en haug med barnebarn og oldebarn fr han dde. Han hadde kanskje ikke et liv som mange husker, men et helt vanlig og godt liv sammen med dem han var glad i. I dag skulle jeg gjerne hatt en kopp kaffe, et kakestykke og en god prat med morfar, ved kjkkenbordet... Jeg mimrer i kjrlighet <3


Takk for at du var her <3
 

 

#morfar #bestefar #familie #kjrlighet #sorg #savn #takknemlighet #livet #hundrer #livetslottogevinst

NORGE FOR NORDMENN - I ALLE VAKRE VARIANTER


 

Jeg synes det er vanskelig utad vre veldig bombastisk i meningsytringene mine. Jeg er nemlig klar over at jeg sjelden - eller heller aldri - sitter p alle fakta og den hele og fulle sannhet. Derfor fler jeg ofte at de fleste kan snakke meg ut p dypt vann nr de kommer med sine sannheter i sakens anledning - selv om heller ikke de kan vise til noen spesifikk kilde for sin sannhet annet enn at: "Jammen, det ER sant alts!!!"

Vel ofte er jeg uenig - og ofte har ogs jeg lest eller hrt et sted noe som underbygger min sannhet, men jeg synes likevel det er vanskelig forsvare mitt synspunkt uten kunne sl i bordet med en kilde. Jeg klarer liksom ikke begi meg ut p prve f andre til forst mitt synspunkt. For veldig ofte fler jeg at det spilles med en kortstokk jeg ikke kjenner... Med eg som jokeren som sls ut av hvilket som helst annet kort...Knusende tap hver gang!

Men... noen ganger havner jeg i trbbel likevel. 

Her forleden dag - da nyheten om bioingeniren som gikk til sak mot Staten for f tilbake sitt statsborgerskap ble snakkisen... ja, da rk jeg p en smell!


 

Jeg pleier aktivt blande meg utenom  - spesielt nr det gjelder innvandrere, asylskere og innvandringspolitikk. Ikke fordi jeg ikke tr st for det jeg mener, men heller fordi jeg synes det er ubehagelig diskutere med folk som i utgangspunktet er grunnleggende uenig med meg nr det kommer til menneskeverd og ndvendigheten av hjelpe hverandre i kraft av at vi er mennesker - uten henge seg opp i etnisitet og religion. Disse menneskene har ogs en tendens til blse av mine forsk p tale en annen side av disse sakene - og mange ganger har jeg ogs ftt hre at jeg jo er programforpliktet til elske utlendinger siden jeg er gift med en... (Ser dere at det her kan fles vanskelig n fram med noe som helst?)

Men, alts, her forleden...

Jeg hrte at diskusjonen gikk rundt det faktum at den ungen mannen vill anke dommen som ga Staten medhold i inndragelse av hans statsborgerskap. Eller... diskusjon er vel overdrive - for de var alle ganske s enige om at dommen var riktig. Og det kunne jeg nok svelget uten for store problemer, men nr man s i tillegg begynner fortelle hverandre at: "snne folk" ikke burde f kommet hit i utgangspunktet. "Han har jugd om hvor han kommer fra - s plm han p hue og rva ut!" "Han har snylta lenge nok p det norske folks dumsnillhet og godhet."

Og de ga seg ikke der...

Somaliere er jo likevel gjennomrtne, s han burde ikke f lov til ta saken til retten i det hele tatt. Han burde finne seg i at statsborgerskapet trekkes tilbake og pakke seg fortest mulig tilbake der han kom fra - s kunne han sikker finne noen venner nr han kom hjem til Somalia - og der kunne han fortsette ryke khat og servere flere lgner!"

N! N var min tlmodighet forbi. 

Jeg brt inn i samtalen og spurte om hvor mange som faktisk kjente mannen - eller andre somaliere for den del... Ingen (Selvflgelig)... Hvor mange vet hva han skal ha lyet om... Alle (selvflgelig - alle leser vel overskrifter). "Han har jugd om hvor han kommer fra! Det er s typisk somaliere - de gjr ikke annet enn juge". 

Joda akkurat! Det psts at han har lyet om sin opprinnelse - og p denne bakgrunn er han fratatt sitt statsborgerskap. 

Men det er her jeg ogs blir frustrert over at de ikke engang har klar ta meg seg ingressen i de artiklene de pstr ha lest. 

Lgnen han psts ha servert er at han er fra Somalia. Hvis dette skulle vre riktig - s er han alts ikke somalier - og kan vel derfor heller IKKE gjres til mlestokk for somalieres karakter?! Og hvis dommen er rett - og hvis han faktisk har lyet - er det da til Somalia han skal reise "hjem"?


 

Jeg kjenner ikke mannen, men velger tro p ham. Jeg velger hpe at han fr gjennoppta sitt liv og sitt yrke - for denne mannen har faktisk tatt en utdannelse og har utfrt et yrke og vrt en skatteyter og en ressurs for landet p linje med andre norske statsborgere. 

Som ung gutt kom denne mannen til Norge, uvisst (for de fleste av oss) med hvilke redsler og erfaringer i bagasjen... Drap, fattigdom, sult, vold, terror, tortur... bare han selv vet det. 

Nei, jeg vet ikke... men jeg synes vel at man heller fr gjre en grundigere og strengere vurdering FR man deler ut statsborgerskap - i stedet for vente 15, 20 og 30 r fr man fratar mennesker livsgrunnlaget p denne mten. 

Nr vi gjr det p denne mten s lager vi et system der vi fr to ulike "klasser" av norske statsborgere. 

Frst de av oss som har helnorske "innfdte" foreldre og som aldri kan fratas vrt statsborgerskap...

Og s de som selv har ftt innvilget statsborgerskap etter ha skt om dette nr de kom til Norge - og deres barn - som faktisk i svrt mange tilfeller er fdt norske av norske statsborgere, men som kan fratas det og sendes ut av Norge og "returneres" til sine "hjemland"!

Nei! I mitt hode... Er man norsk s er man norsk.  Finner man s at noen har gjort seg skyldig i lovbrudd s har vi et system i Norge for behandle dette. Nr lov og dom er fulgt og straffen sonet - da er den sonet og man starter med blanke ark. 

Jeg vet at mange vil oppfatte meg som blyd og godfjottet, men likevel str jeg p mitt...


 

NORGE FOR NORDMENN!

- I ALLE VAKRE VARIANTER <3

 

#norge #nordmenn #statsborgerskap #nyheter #menneskeverd #livsgrunnlag #innvandring

 

 

Nr monsteret kan stenges inne i bur...


En iskald frykt har hatt plass i hjertet mitt
 

Etter en dry mned der det verste monsteret - med bloddryppende tenner s store som fjell, med yne fylt av overmakt, nedlatenhet og dd, og med en ild som minner om helvetes forkammer - har hengt lavt over familien s skulle grsdagen gi oss noen svar p de grusomme tankene og de vonde og vanskelige sprsmlene vi har bret p...

Vi sitter p ventevrelset og prver holde motet oppe ved snakke om alt annet enn det vi er der for, det vi frykter og det vi hper. Vi tyser og flirer en del - og jeg fler at kanskje oppfatter de som sitter rundt oss som overfladiske og irriterende - for jeg har en tanke om at de som sitter p dette ventevrelset nok ikke fler det er det letteste i verden sitte akkurat her og flire og le. Situasjonen er liksom ikke s snar til innby til det... Men, s er det vel slik at vi alle har vre metoder for jobbe oss gjennom det som er vondt og vanskelig - og vi visste at nr vi reiste hjem herfra etter ha snakket med legen ville vi ha et av to scenarier forholde oss til, hvorav det ene var s ille at vi nesten ikke turte tenke tanken, samtidig som vi ikke klarte tenke p annet. Og snn har vi hatt det den siste mneden - s alts lot vi hpet og gleden over hverandre og livet st i hysetet mens vi ventet p legen.


Vi tviholder p hpet om en ny vr sammen
 

Navnet ropes opp. Hjertet mitt ramler ned i magen, tungt som et grovbrd som ikke har ftt steke ferdig. Det dunker i rene mine. Jeg ser p de andre at de har det p samme mte. Jeg ser trene som venter bak yelokkene, til tross for smilet og hfligheten nr vi hilser p legen. Vi vises inn p et usannsynlig sterilt og lite tiltalende kontor der det ikke finnes noe feste blikket p. Jeg prver ikke slippe trene ls riktig enn, jeg er s fryktelig redd, jeg leter febrilsk etter noe holde tankene mine fast i...

Og s hrer jeg at legen begynner snakke. N er det viktig at jeg flger med, prver sette min prrende-rolle til side og tar fram en litt drlig utgave av den sekretren jeg er og prver f med meg det som blir sagt. Etter litt forklaring av hva som har foregtt siden siste underskelse er det tydelig at han har tenkt overrekke pasienten og oss prrende dommen. Jeg ser at dette er tft bde for pasienten og oss andre. 

Det ustekte brdet i magen vokser, jeg kjenner trang til bye meg over splabtta og spy - og tenker... og jeg er bare prrende...

S blir jeg plutselig var at legen smiler litt og forklarer at dette dr man MED ikke AV. Jeg kunne kysset legen der og da - og ser at heller ikke n er jeg alene om det jeg fler. Legen gir god og forklarende informasjon om hva som skjer, hva som skal skje framover og om hvilke medisinske prioriteringer som br gjres - hele tiden med forsikring om at dette ikke er noe g rundt frykte, men at livet skal g videre som fr. 


Igjen kan vi ta steget ut i lyset, i solen, til livet
 

Jeg kikker rundt meg og over meg, og oppdager plutselig en ekkel liten skapning borte p den andre siden av rommet - de bloddryppende tennene kan n sammenlignes med de en katt har, ilden har sluknet og tilbake er bare glrne - og i ynene er bare nedlatenheten igjen... Vi vil mtte leve med denne skapningen, men vi setter ham i bur og legger et mrkt teppe over - n skal livet leves igjen - til tross for at alvorlige diagnoser finnes i livene vre. 

P vei ut fra sykehuset har jeg lyst til brle av lettelse, jeg vil grte gledestrer, jeg vil synge og le, jeg vil sl hjul - jeg ELSKER livet, familien - og denne fantastiske varme, direkte og omsorgsfulle legen som ga oss tid ogs denne gangen til reagere, til stille sprsml og til bli trygge p det som skjer. 


JEG ELSKER LIVET!
 

Vel hjemme... Alene... N kommer gledestrene, trene av lettelse, trene for tiden vi tapte denne mneden - og for tiden vi vant i dag.

 

#prrende #pasient #sykehus #kreft #diagnose #angst #lettelse #sykdom #liv #jegelskerlivet  

Mobbing dere...


Kan knopper springe ut nr frosten holder dem?

Da jeg var liten s var det erting det ble kalt, og det var vel nesten snn at enkelte unger var forventet sitte p den ene eller den andre sida av ertinga  - det var vel bare snn det mtte vre. Jeg er redd det var mye vanskeligere f tak p hva det dreide seg om den gangen enn hva det er i dag ? i dag er det i det minste politisk korrekt snakke om problemstillingen...

For 35-40 r siden? Hva kunne foreldrene til den tandre lille jentungen som fikk ukvemsord og knyttnever i ansiktet hver eneste dag, bde p vei til og fra skolen, gjre for bte p problemet?

Snakke med lreren p skolen? Tja, men s lenge det ikke var noe som skjedde p skolen kunne lrer vanskelig f gjort noe med det ? med mindre jentungen sa ifra p skolen om hva som hadde hendt og hvem som sto bak ? da kunne de i hvert fall ta en prat med vedkommende. Men helt rlig ? hvem tror p at den lille jenta tr henge ut Arild for ha plaget henne? Da vil det jo bare bli mye, mye verre neste gang!

Hva n? Kanskje snakke med klassens foreldre som gruppe da? Tja, men s var det dette da at ingen ville vre med p at det var et problem s lenge det ikke var deres barn som var den som ble plaget ? for p den tiden s var man ikke s nye med hva som ble sagt foran barna ? s da risikerte du at dersom ditt barn ikke ble plaget - og det kom ut at du hadde forsvart det plagede barnets rett til g i fred? akk og ve!

Neivel, hva gjenstr da? Direkte til kilden ? Arild sine foreldre? Tja, noen forskte nok det i hp om lette situasjonen for sitt eget plagede barn, men ofte ble det etter en kort stund bare verre og verre etter at dette var forskt. Sier du at mitt barn gjr snn?!? Ja, hva har ungen din gjort for f mitt barn til oppfre seg snn da?!? Barnet mitt har aldri gjort noe snt fr s da m jo ungen din ha provosert ham/henne!!! Eller ogs ville det kanskje bare utspilt seg med et skuldertrekk og et: Ja, ja, men du tror ikke det er bedre at vi voksne lar ungene f ordne opp seg i mellom da? Det var sikkert bare noen guttestreker. Litt erting m alle tle n og da?

 


Nr man gr alene hjelper det ikke at himmelen er vakker

 

Ja, OK. Det er lenge siden disse situasjonene var virkelige, men jeg kjenner faktisk fortsatt p redselen i brystkassa nr min Arild jaget meg p skoleveien og jeg vet at min sster fortsatt kjenner smerten av bde skotupper og never mot kroppen. Det er mange r siden mine foreldre mtte forske hjelpe ungene sine, men dessverre er ikke situasjonen bedre i dag.

Det er strre fokus p mobbing i skolen ? og det skal, i hvert fall i teorien, vre lettere ta opp og f gehr for problematikken i dag. Og det er nok ogs slik at foreldre i dag oftere sier til hverandre at hvis det var jeg som fikk beskjed om at barnet mitt hadde gjort noe slikt ville jeg selvflgelig srget for at det aldri skjedde igjen.

Det er bare det dere, at det viser seg at det holder ikke ml noe av dette. Fokuset er strre i skolen, men bare i kortere perioder, det er de aller frreste skolene som klarer holde dette fokuset hver dag, hele ret og implementere gode samhandlingsvaner hos elevene slik at de bruker disse bde i og utenfor skolesituasjon.

I teorien kan man gjerne ta opp dette p foreldremter og f gode reaksjoner p at: slik kan vi ikke ha det blant barna vre ? og ? ingen av oss kan godta dette. Men s kommer en ny dag for barna, uten at noe har skjedd hjemme, for: det var jo ikke mitt barn det gjaldt ? eller jeg har faktisk sagt til snnen min at han ikke fr lov til vre slem mot andre ? og jeg sa det med ganske streng stemme ogs?

For ikke snakke om hvis vi i dag tar sjansen p snakke med foreldrene til det barnet som gjr livet vondt og vanskelig for andre. Ja, da kan du virkelig trkka i salaten ? for n risikerer barnet ditt virkelig f problemer med sin plagend. Og i dag er det ikke slik at det bare er verbal drittslenging ansikt til ansikt eller en knyttneve over leppa s blodet spruter ? alts ikke at dette er bare ? Men i dag har barn og unge en mengde andre mter gjre livet umulig for hverandre p. Du har Facebook, Snapchat, instagram og en hel mengde andre sosiale medier som gir dem fri tilgang til plage hverandre uten at vi voksne klarer flge med p dem. Ikke alle foreldre har tilgang til sine barns kontoer p de ulike mediene og p denne mten har de en voksenfri sone, for det er ikke en gang alle foreldre som er venner med barna sine p sosiale medier. S da er det jo fritt fram?

Akkurat n sitter jeg og er litt trist fordi det ikke er blitt noe bedre siden jeg var lita ? det er jo heller blitt verre og enda vanskeligere f bukt med i og med at det er s mange flere arenaer n enn tidligere.

Det som virker vre det samme som fr er at det er helt usaklige og helt vilkrlige rsaker til at det ene barnet blir mobbet og det andre blir mobber. Penger og sosial status virker vre utslagsgivende, begge veier faktisk? Noen har ikke riktig ty p grunn av lav familieinntekt, mens andre fr s hatten passer og litt til fordi faren tror han er noe fordi han har mye penger. Og s er det da de tilfellene der det fabrikkeres bevis for at den ene har gjort noe som fortjener at den andre gir ham juling for ? selv nr beviset enkelt kan motbevises dersom en voksen og oppegende forelder fr tilgang til dette beviset?

Som mamma, som tante, som farmor er jeg bekymret for barna vre. Joda, noe m vi nok forvente at alle unger m gjennomg litt ? det er en del av det finne veien gjennom livet, men det skal jo ikke g p helsa ls ? for det er jo faktisk det det ender med, selv om det ikke er fysisk mobbing. Det er unger som p grunn av mobbing i mange, mange r vil slite med bde angst og depresjoner, spiseforstyrrelser og selvskading som flge av at vi voksne ikke har klart ro i land en lsning p mobbeproblemet?

Hvor mange ganger m vi lese om barn og unge som prver og i alt for mange tilfeller lykkes i ende sine liv fordi de rett og slett plages til dde? Hvor mange ganger skal vi dele artikler om det p Facebook- uten gjre noe mer med det? Likes og grtefjes hjelper liksom ikke noe srlig! Hvordan kan vi la ting g s galt?

 


Det er hardt arbeid blomstre alene...

 

Bare s det er sagt ? jeg har ikke alle svar ? bare et bekymret hjerte og et nske om kunne gjre noe mer?

#mobbing #erting #plaging #netthets #barndom #depresjon #selvskading #spiseforstyrrelser #taptbarndom #merketforlivet

Jeg har det godt - tross alt...

Disse dagene er s fylte av angst og vonde tanker at jeg har hatt vanskelig for puste, spise, leve... Utsiktene til at en av mine kjre skal vre ndt til bli syk og leve med smerter og f en nedsatt kvalitet av sitt liv er vanskelig takle. Man innser at det finnes ingenting man kan gjre annet enn prve holde dagene lyse og gode, bde for den syke, seg selv og de man har rundt seg.

I et yeblikk var jeg p vei helt ned i kjelleren - da s jeg plutselig et bilde - og ble da klar over alt jeg har som er godt og vakkert i livet mitt. Det er nok dette jeg m prve holde fast i midt i alt det andre som er s skremmende...

S alts har jeg det godt tross alt, selv om det er helt umulig unng at livet tidvis vil vre svrt vanskelig og vondt til margen...

Da kom tankene om hva jeg har i livet mitt som er lyst, positivt og vakkert, det jeg kan finne glede, latter og energi i...

 

 

 

Jeg har det godt

Jeg har det godt

Livet mitt er fylt av godhet

- fra mine foreldre

- fra mine ssken

- fra min ektefelle

- fra mine barn og barnebarn

- til og med fra mine svigerbarn

Jeg har det godt

Livet mitt er fylt av glede

- glede ved samvr med familie

- glede ved samvr med venner

- glede ved minner om de som har vrt nr

- glede ved skaping av nye minner

- glede av f st i livet

Jeg har det godt

Livet mitt er fylt av latter

- latter i samtale med nre

- latter i samvr med venner

- latter sammen med barnebarn

- latter til hverdags

- latter til fest

Jeg har det godt

Livet mitt er fylt av positive energier

- energi fra mennesker

- energi fra relasjoner

- energi fra minner

- energi fra fremtidsplaner

- energi fra et liv i godhet, glede og latter

Jeg har det godt ? veldig godt!

 

Helga Sriskantharajah

 

#sykdom #angst #smerter #godhet #glede #latter #positivenergi #familie #venner #livetergodt

 

 

 





 

Nr livet er skremmende


 

Akkurat n kjenner jeg p at jeg har s utrolig mange flelser ute p en gang at jeg fler meg fanget i en virvelvind s rask at den ikke lar meg holde fast i noe som helst i mer enn en brkdel av et sekund. Jeg rives med stor kraft opp med rttene og jeg vet ikke n hvor jeg egentlig hrer hjemme. Alt det vakre ved livet blir vanskelig holde fast i, og se klart...

Vr familie har blitt rammet av alvorlig sykdom, s alvorlig at det er vanskelig forutse utgangen av det hele.

Da det frste sjokket hadde roet seg, eller i hvert fall lagt seg til som en rumlende vulkan som truer med et nytt utbrudd, kom sorgen over at den syke m gjennom alt dette vonde og at vi som str rundt ikke kan bidra med annet enn vre der, smile og prve holde motet og hpet oppe.

Og likevel, midt i alt dette skremmende og triste, skal man leve videre, nrmest som at ingenting har skjedd. Man forventes g p jobb, vre sosial med venner, gjre alt det dagligdagse. Her sliter jeg veldig kjenner jeg.


 

Jeg har ikke klart noe av det! Kjenner frosten biter seg fast rundt meg og jeg blir litt handlingslammet p et vis, og klarer nesten ikke tenke en sammenhengende tanke... Jeg ble ndt til koble ut jobben. Det hadde nok likevel ikke vrt stor hjelp i ha meg dinglende p kontoret akkurat n.

Venner og sosiale settinger... Tja, p en mte kan jeg vel vre glad for at jeg har s f venner for da er det jo ikke s mange som venter p meg. De f vennene jeg har vet at jeg ikke orker noe akkurat n. Min bestevenninne sender meg SMS med forsikringer om at hun er der for meg og at jeg nr som helst kan ta kontakt - samtidig ligger det i det ingen krav om at jeg skal svare eller ta kontakt med det samme. Den er faktisk veldig god - midt i alt kaoset jeg har i hodet mitt n...

Det dagligdagse???  Ikke et snev av det... Jeg har dog pakket inn mine egne smerter slik at jeg ikke merker dem fr det er for sent, og da er det jo bare hive innp med smertestillende... Jeg str i timevis og stryker klr, strykedunken er tom for lenge siden og jeg har n begynt p duker og ty som har vrt lagt pent bort med tanke p at det faktisk like godt kan strykes nr det skal brukes. Oppvaskmaskina har gtt dukken, s jeg vasker opp for hnd, og som oftest glemmer jeg hanskene, s det er jo en drm for den huden som faktisk ikke tler vann og spe. Jeg stapper stadig vaskemaskina full av klr, noe skal i trketrommelen og noe skal henges opp. Au, ja... det var det lfte og strekke armene da. Ja, ja, det gr vel det ogs, p lik linje med det legge sammen store hndklr og sengety som har vrt innom trketrommelen. Og jeg baker brd. Jeg som ikke p mange r har klart elte en deig, men  alts n... Vr s god, vil du ha ei skive hjemmebakt brd?

Livet er skremmende og fles utrygt akkurat n. Jeg er forberedt p et nytt utbrudd fra vulkanen, forberedt p mtte lpe for livet for ikke begraves i lavaen, og jeg vet jo dypt i hjertet at jeg vil vinne det kapplpet, men jeg vet jo ogs, av erfaring at det ikke er en sprint, men en maraton - ganger mange... Og jeg vet at jeg vil kjempe i tsunamier av flelser mange, mange ganger fr hjertet mitt igjen kan roe seg og jeg kan se situasjonen med klarhet i blikket...

Men, n m jeg prve sette litt farge p dagene slik at jeg har noe jeg kan holde fast i. Blomster og farger er for meg varme og energi, pgangsmot og styrke s...



Takk for at du kikket innom! 

nsker deg en fantastisk dag <3

 

#sykdom #kreft #livet #flelser #angst #sorg #livetmgvidere

For evig


 

For evig

Dag ut og dag inn

Natt etter natt

Uker, mneder og r har gtt

 

Du er aldri langt unna

Jeg har alltid en hnd hente styrke i

Din kjrlige armkrok er aldri stengt

Du er min evige trygghet

 

Dag ut og dag inn

Natt etter natt

Uker, mneder og r kommer

 

Vi er alltid nr

Hnd i hnd for styrke

I hverandres armkrok for kjrlighet

For evig hverandres trygghet

 

Helga Sriskantharajah

<3 <3 <3

 

Et lite dikt om kjrlighet i takknemlighet til han som alltid str ved min side.

 

#kjrlighet #trygghet #styrke #nrhet

snu livets motgang...

Noen dager kjenner jeg p at jeg er litt forvirret og sammensatt i det stakkars lille hodet mitt. Jeg m virkelig jobbe hardt for snu livets motgang til noe som kan gi meg styrke og sette farge og lys p hverdagen slik at jeg kan se det vakre...


 

Jeg kjenner at jeg elsker livet mitt og de menneskene som finnes i det som jeg er glad i og som jeg fr lov til bety noe for... og likevel kommer det over meg en flelse av at jeg kaster bort tiden min... livet mitt... med ta mer hensyn til det som i livet mitt faktisk egentlig betyr langt mindre enn disse menneskene og mitt forhold til dem.  

Som for eksempel nr det blir en skikkelig sak av at man tar seg fri fra jobb for flge sine nrmeste til sykehus for behandling av alvorlig sykdom. Opplevde forleden at det ble kronglete skulle forholde seg til at arbeidsplassen liksom skulle vre viktigere enn den jeg nsket vre til stede for, da det begynte hagle inn med e-post fra jobb om hvorvidt jeg kunne ha rett p vre der jeg var eller om jeg heller skulle prioritert arbeidet. Det ble mye fram og tilbake i forhold til om jeg hadde skt fri p rett mte og p rette dager, noe jeg mener at jeg hadde gjort - og jeg fikk jo da ogs en beklagelse p det - men... da var det plutselig ikke noe noen hadde gjort feil.... Det var en feil i systemet, men det burde jo jeg selvflgelig ha skjnt...

Fy f... trene triller og kroppen skjelver, og jeg kjenner meg som at jeg er rdyret som har har jegeren etter meg... med brsa klar. En kulde som angriper kroppen som tusen sm iskalde snkorn som treffer huden som bittesm spyd....  


 

Jeg var her en prrende til en alvorlig syk person og jeg kjente faktisk dette som en ekstra belastning i forhold til den bekymring jeg satt med i forhold til det at et menneske som str meg svrt nr skulle gjennom omfattende behandling for sin sykdom.

Men, s da... nr man vel har kommet seg litt videre og klarer konsentrere seg om det vakre som finnes i livet... om gleden ved at man fikk en dag til, mestringen ved at man "kneblet" smertene ogs denne dagen, lykken ved f den gode klemmen, og roen ved se at de du er glad i til tross for livets utfordringer str oppreist og stolte - klare til kjempe videre for disse vakre dagene - og da kan man jo ikke annet enn hive seg med og frydes ved samvret og kjrligheten.

Slik gr tankene og flelsene til alle kanter i meg for yeblikket. Jeg er hyt oppe og langt nede. Jeg sitter hyt p en fjelltopp og skuer alt det vakre som finnes - og jeg befinner meg under ett tonn stein og grus og kjemper for f luft. Lykke og angst, varme og kulde, kjrlighet og hat, glede og sinne - livet.

Jeg prver holde fokus p det jeg har her og n - og p den veien jeg muligens kan velge g framover. Jeg forsker holde fast i de utfordringer jeg har kommet meg gjennom tidligere slik at disse kan gi meg mot og styrke til takle det jeg str i i dag og det som uten tvil vil komme senere. Jeg nsker gjre det fare-rde til et rdt som gir energi og styrke, noe som driver meg frem i det virvar av flelser og utfordringer som ligger p min livsvei.


 

Noen ganger fler jeg at jeg er alene om ha det p denne mten, at alle andre liksom alltid klarer gjre de rette valgene slik at livet deres alltid legger seg til slik det skal uten at det oppstr konflikter i det at man velger det som faktisk betyr mest for oss mennesker - vre nrmeste og kjreste familiemedlemmer og venner, men helt alene er jeg vel dessverre ikke i denne situasjonen...

 

#angst #motgang #styrke #kjrlighet #familie #prrende #familie #livet  

 

 

Alene er du

Grsdagens tanker satte spor i natt. Kjente veldig p gleden ved det ha noen nr meg som jeg vet jeg kan finne sttte og trst hos. Noen som hjelper meg med det kunststykket det er leve livet p en god mte. 


Alene er du

 

Uten andres samvr

- er du

Uten andres vennskap 

- er du

Uten andres omsorg

- er du

Uten andres kjrlighet

- er du

 

Alene, uten ta imot det andre kan gi...

Du puster, prater, ler og er...

Gi ditt liv et lev fr er...

 

Med andres samvr

- lever du

Med andres vennskap

- lever du

Med andres omsorg

 - lever du

Med andres kjrlighet

- lever du

 

pne ditt hjerte for andres kjrlighet, omsorg, selskap og vennskap. 

Kjenn at du lever!

 

H. Sriskantharajah

#dikt #kjrlighet #omsorg #samvr #vennskap #eksistens #vre #leve 

falle ut og finne styrke


 

Det hender at jeg "faller" litt ut av mitt eget liv. Fibromyalgien min kan enkelte dager sette kroppen min i krig - intenst sterke vedvarende smerter, kraftlshet og brann langs muskler og sener - for ikke snakke om ledd som hovner opp og blir stive, vonde og ubevegelige. Som om kroppen sitter fastklemt under fjellet og langsomt knuses til smflis...

Da fler jeg p hplsheten og fortvilelsen over ikke kunne leve opp til andres forventninger. 

Andre kan ha problemer med forst hvorfor jeg takker nei - det er jo bare snakk om sitte rett opp og ned i en stol og prate og nyte en deilig kopp kaffe! Det forventes at man stiller opp - "jeg s jo at du var ute med XX forrige uke, da kan du vel bli med meg ut i dag!?!"

Ja, men s var det det da at kroppen min kanskje fungerte den dagen i forrige uke da jeg var sammen med XX, men det gjr den ikke i dag! Grunnen til at man ser meg ute blant folk er jo at jeg faktisk akkurat da har det spass bra at jeg kan klare vre utenfor stuedra...

I de aller fleste tilfellene klarer jeg ikke sitte stille i mer enn noen minutter fr jeg helst br opp og bevege meg litt. Noe som ikke alltid er like lett f til, man kan jo ikke g p do mellom hver gang man tar en bit av maten nr man sitter p restaurant, eller tenk deg vre den som sitter bak meg p kinoen nr jeg reiser meg opp kanskje bde fem og seks og sju ganger under filmens lp. Eller vre min fotterapeut eller frisr hvis jeg stadig skulle reise meg begynne g rundt for lse opp i kroppens mange knuter... Stakkaren ville jo ikke ftt jobben gjort - i hvert fall ikke p den avsatte tiden!

S da sitter man jo pent og stille for ikke vre til bry for andre. Min utfordring blir da, nr jeg skal reise meg, ikke vise andre hvordan stivhet og smerter nrmest river meg i smbiter nr jeg endelig kan reise meg.

Nr det blir slik fler jeg meg ofte alene og litt forlatt. Jeg kan prate og le, men har i hjertet en avstand til menneskene rundt meg. Dette er fryktelig tungt og vanskelig - og jeg liker ikke sutre og klage. Det er jo likevel ikke noe andre kan gjre - og jeg nsker i hvert fall ikke at folk skal fle seg ille til mote i mitt selskap!

Smertene og plagene min fibromyalgi gir er vanskelige forklare og enda vanskeligere for andre forst. 

Derfor setter jeg umtelig pris p de menneskene jeg har i livet mitt som godtar, forventer og ser det som helt naturlig at jeg styrer alt selv. De gir meg kjrlighet, omsorg, selskap og vennskap basert p hvem jeg er som menneske - helt sett bort fra de begrensninger som settes av smertene. De elsker meg fordi jeg er deres kjre, - fordi jeg kun i kraft av vre meg selv (uten at jeg m klare gjennomfre noe som helst) betyr noe helt spesielt for dem. 


Det er en god flelse!

Det er disse mine kjreste og nrmeste - og vissheten om deres kjrlighet og omsorg som gir meg styrke til komme gjennom de tffeste dagene. 

Jeg elsker min familie og mine venner - uten dem ville jeg bare vre - bare eksistere... 

Men... JEG LEVER!

 

#fibromyalgi #smerter #eksistere #ensomhet #kjrlighet #aksept #omsorg #styrke #leve

FLUKT

Jeg sitter med et blylodd i hjertet, trene vil ikke stoppe opp, fingrene mine skjelver og jeg fles at jeg rives i stykker av sorg og frykt. 

Jeg har sittet og sett p FLUKT, en TV-serie p NRK der Leo Ajkic gir oss et innblikk i det vre flyktning p flukt. Episoden i dag handlet om de flyktningene som kommer over havet i sm fiskebter, stuet sammen i hundretall, uten mat og vann, uten sanitre forhold, uten egentlig plass til annet enn st som sild i tnne og vente p redningen - og for alt for mange kommer denne redningen for sent. Vi fikk i dag se bilder av hvordan forholdene har vrt p en slik bt da det ble filmet i fluktbten etter at menneskene var reddet om bord i Siem Pilot, et norsk skip som har som oppdrag redde mennesker p havet. Det knyter seg i magen ved vissheten om at i det vi s p de bildene har det faktisk bare yeblikket fr oppholdt seg mennesker som har valgt dette som et pluss framfor det bli igjen i hjemlandet.


 

Leo Ajkic beskte ogs en av de aller fattigste flyktningeleirene i Italia. Der bor flyktningene under ekstremt vanskelige forhold. Den ene mannen han snakket med fortalte at han bodde sammen med fem kamerater i et bittelite skur av plast og presenning. De har ingenting, annet enn fattigdommen, sulten, den ekstreme heten om sommeren (dette var filmet p sommeren) og sannsynligvis en bitende kulde nr vinteren kommer. De hjalp hverandre s godt det lot seg gjre, men de kommer jo ikke videre - for de har allerede skt asyl i Italia og ftt avslag. Da vil alle andre land kunne avsl deres sknad ved benytte seg av de fringer som ligger i Dublin-avtalen som sier at som hovedregel skal en asylsknad skal behandles i det frste av landene i Dublin-samarbeidet som asylskeren kommer til. Dette kan jo ved frste yekast kanskje synes som en rettferdig ordning, men s m man jo da begynne tenke seg litt mer om... Det er ganske stor forskjell i antall asylskere som kommer direkte til f.eks. Italia mot for de som kommer direkte til Norge. Italia er ikke et veldig stort land og de har p ingen mte noen mulighet til gi opphold til alle de som kommer dit. Med streng hnd avsls sknadene og asylskeren fr fem dager p seg til reise hjem - men ingen hjelp til komme seg dit. P den mten blir mange gende rundt omkring i Italia - og Europa for vrig - for de som klarer prver selvflgelig komme seg videre - og noen av dem kommer hit til oss. Faktisk s jeg en mann sittende p en sliten seng i et telt av presenning som kunne fortelle at han hadde vrt i Oslo, Rakkestad, Horten og Moss i 2005. Han hadde bodd i Norge i ett r, men alts blitt returnert til Italia fordi han var registrert der frst. S mange skjebner og jeg fler s med dem der jeg ser de sitter og venter og venter og venter - venter p at de skal f et liv de kan leve... 


 

Jeg er ingen politiker som kan klare debattere saker som dette. Jeg blir altfor emosjonell og trukket mot det enkelte menneske og dennes skjebne til at jeg kan klare holde noen vettug debatt i gang. Men - jeg vet virkelig ikke om jeg synes det jeg har lest om Dublin-avtalen og Dublin-samarbeidet gir meg troen p at folk fr den hjelpen de trenger...
 

#flukt #flyktninger #asylskere #papirlse #nrk #leoajkic #sorg #dublinavtalen

Stjeler du din egen glede?


 

Hadde en samtale med en jeg er glad i i dag og da kom vi inn p hvor lett det er komme i den situasjonen at vi glemmer gi oss selv muligheten til glede oss over det vi har. Vi har s lett for jage etter noe vi tror vil gi oss en strre glede enn den vi har rett foran oss. Vi vil s gjerne vise andre at vi klarer oss bra, at vi har et hjem som vi kan vre stolte av og glede oss over vise fram, at barna vre er perfekte mennesker med perfekte liv. 

Den strste gleden kan vre finne en glatt, hvit stein i fjra...

Jeg innrmmer s gjerne at jeg fort kan finne p vre en av dem som gr i denne fella, selv om jeg ogs er av dem som snakker hyt om gjre det beste ut av det du har selv og ikke bry deg om hva naboen har og hva andre mener du burde ha. Hvis du ringer til meg og sier i fra at du vil komme p besk i morra eller p lrdag - vr du sikker p at jeg begynner rydde og vaske med en gang - for jeg vil jo at det skal se pent ut nr du kommer. Jeg planlegger hva jeg skal servere deg, baker og steker. Og nr du kommer s sitter vi i sofaen og nyter deilig bakst i en stue som lukter av grnnspe - og vi nyter en herlig samtale. I motsatt fall... hvis du bare plutselig str p dra en kveld!? Selvflgelig slipper jeg deg inn i rotet mitt. Jeg rydder plass slik at vi kan sette oss ved kjkkenbordet, jeg koker en kopp kaffe og smrer ei skive brd til oss hver - og vi nyter en herlig samtale. 

Jeg skjnner ikke hvorfor jeg stresser s flt nr jeg fr beskjed om at det kommer folk, nr utfallet blir det samme uansett om jeg har stvsugd eller ikke... Kanskje m jeg se nrmere p hva som er viktig for meg og hva som gir meg den gleden jeg trenger i hverdagen min. 

Disse tankene har i dag avstedkommet flgende lille skrivelse: 


 

Stjeler du din egen glede?

 

Ser du ditt liv som en evig haug med grstein?

- vanskelige relasjoner

- tidsklemme

- pengeproblemer

- sosiale utfordringer

 

Hva om du bryter livet ditt ned i mindre deler?

Hva finner du da?

- mat p bordet

- gode kveldsstunder med ungene

- vakre markblomster i ett melkeglass p kjkkenbenken

- pene gardiner som rammer inn en varm stue

- en SMS med invitasjon til kafebesk med en venninne

- et varmt kyss fra din elskede

 

Stjeler du din egen glede?

- er unnskyld det som mangler for redde en relasjon?

- er prioritering av tid det som gir deg tid til det du nsker?

- er sparing det som kan gi deg den konomien du sker?

- er det strre penhet som kan fjerne utfordringene du har sosialt?

 

Se nrmere p det du har.

Det du nsker vil du frst f ekte glede av

nr du vet hvilke gleder du allerede har.

 

Se det vakre som finnes i ditt liv og nyt av din egen glede.

 

Helga Sriskantharajah

 

#glede #tanker #dikt 
 

 

 

07.01.2017

I dag har jeg hatt mange rare tanker i hodet mens jeg har ryddet bort jula. Innpakking av nisser og klokker, julekuler og julelys gr egentlig av seg selv, s hodet str fritt til danse tango med lange skritt og br skifter.

Det gr som s ofte disse dager i hvordan finne lykken og gleden i livet. Hvordan takle de utfordringer som dukker opp? Hvordan bekjempe sinne og vonde tanker?


 

I dag takler vi stadig det mtte forholde oss til regler, normer og grenser som styrer oss alle i en og samme retning. Vi er p mange mter slaver av samfunnets forventninger ? og ofte flger vi disse blindt, uten tenke over hva vi egentlig vil selv ? innerst inne. Selvflgelig m vi ha lover og regler som gjr det mulig for oss alle leve side om side. Vi kan ikke kjre p mf uten tenke p at andre ogs er ute i trafikken og nsker komme seg hjem. Vi kan ikke ta oss til rette og forsyne oss av det som ikke tilhrer oss selv. Vi m kunne fle oss trygge nr vi er ute p veiene og vi m kunne vite vre eiendeler er trygge hos oss. Men dette er jo ytre ting - jeg kan godta at andre er med p bestemme hvordan slike ting skal fungere, men... det er jo nr man fler seg ptvunget flelser, tanker og meninger at alt stritter i meg. Nr jeg fler at jeg fordi det er forventet av omverdenen, det vre seg familie, venner, arbeidskollegaer eller storsamfunnet, m tenke, fle og mene noe avgjort i en eller annen sak. Som nr man kommer inn i en strre diskusjon om for eksempel religion og kultur. Jeg har vrt i diskusjoner flere ganger der jeg nrmest har blitt et hode kortere ved det at jeg legger frem at jeg tror p Gud, at jeg ber mine bnner og leser i Bibelen. Jeg har blitt fortalt at jeg som et voksent, oppegende og rimelig intelligent menneske jo m forst at det er helt absurd tro p det tullet der...


Du kan finne fin flyt...



- og i neste nu gr du inn for krsjlanding...
 

Jeg kan bare ikke la andre f lov til ta kontrollen over det jeg innerst inne fler er riktig for meg, jeg kan ikke la meg selv bli som en slave ved andres forventninger til at alle skal mene og tenke det samme som dem. Jeg vil vre tro mot den jeg er, det jeg tror p, det jeg mener og det jeg fler. Man kan selvflgelig aldri forvente leve livet 100 % som man vil i enhver situasjon, men likevel skal man vre forsiktig med g p kompromiss med seg selv i for mange saker. 

S kommer ogs tanken p hva vi opplever og hvordan vi opplever. Vi sier gjerne at vi opplevde en flott teaterforestilling eller et fantastisk show - og s tenker vi liksom ikke nrmere p det enn at det var den fysiske forestillingen eller showet. S begynner mine sm gr danse polka - for er opplevelsen noe eksternt eller er den noe som er i deg, noe introvert, noe som er kun ditt eget. Nr du ser et skuespill eller en opera s sitter vel egentlig opplevelsen igjen inne i deg - det er der den vokser og blir noe du kan fortelle om og dele med andre mennesker, og da gjr du det ved formidle de flelsene som har vrt betydningsfulle for deg. Opplever vi noe som helst utenfor oss selv? Er det egentlig mulig? Vil ikke all opplevelse omformes nr vi tar det inn i oss.


Fysisk er dette bare en orkide -  Men... min opplevelse av den er noe jeg brer inni meg. Noe jeg bare kan fortelle om... 
 

Og med disse tankene sitter jeg egentlig igjen med enda en umulig tanke som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal diskutere med meg selv for f noen god mening fra... 

Hvis jeg selv er den som bestemmer hvordan jeg opplever meg selv og mitt liv, mine tanker og flelser styrer det hele - hvorfor sliter jeg da s veldig med hva andre tenker om hva jeg gjr...

Vel, som dere skjnner har kverna rulla godt i dag (ja, i gr er det jo faktisk n nr klokka har passert midnatt). Dermed har det ogs blitt litt skriving ogs, blir som regel det nr hodet jobber spass.

Ble mye rart tankespinn dette, men dere fr bre over med meg - s kanskje fr dere se det en dag - at jeg finner ut av hvem jeg er og hva jeg vil gjre ut av det. Kanskje er jeg p bringebrtur i januar, men jeg har likevel kosa meg nr jeg har tenkt og filosofert over disse sprsmlene. Skal bli spennende se om jeg kan klare bli kjent med meg selv en gang :-)

 

#tanker #regler #grenser #opplevelser #flelse #lykke #livet 

 

 

Hva vil jeg - egentlig...?

Jeg tok et skritt tilbake for se hva jeg egentlig har og hva jeg egentlig vil...

Har dere merket at jeg har vrt borte en stund? Egentlig s hper jeg det? samtidig som jeg noen ganger fler at jeg mest av alt nsker vre usynlig. Men? nr det kommer til stykket ? hvem vil vel egentlig vre usynlig? De fleste vil vel bli sett og anerkjent for den de er og respektert for det de str for.

Vel grunnen til at jeg har vrt borte har i grunnen ingenting med akkurat det gjre. Jeg har flt meg godt mottatt av mine bloggvenner, s det har vrt godt vre her.

Jeg gikk bare helt tom, og flte meg s utrolig alene. Det er s mye negativt og vanskelig i livet mitt akkurat n ? spass mye at det tidvis tar helt over ? og jeg mister fokus p det som ER positivt og det som KAN BLI positivt. Jeg leter gjennom jobbannonser, skriver sknader og prver det jeg kan for komme ut i en annen jobb i hp om at det kan lette min situasjon noe.



 

Fibromyalgien min er ikke akkurat vennlig for yeblikket. Det er kramper og smerter over alt. Smerter som strler, stter, brenner og klemmer. Muskler som kjennes vre helt uten mulighet til slappe av og bare str i helspenn uansett hva jeg gjr av trenings- og avslapningsvelser. Nr smertene flytter seg fra den ene dagen til den andre, alts ? jeg kan halte p venstrebenet p tirsdag og hyrebenet p onsdag, og da kan jeg f kommentarer som; Litt utafor i dag eller? ?. I gr halta du p det andre beinet! Og kommentaren flges ofte av en liten latter. Joda, det kan hende at det ikke er vondt ment, at vedkommende bare vil vise at han/hun ser at jeg har vondt, men det treffer likevel p det punktet som sender blger av usikkerhet og angst gjennom kroppen min.

Svnkvaliteten er helt rtten. Jeg kan vre vken hele natten og luske p jobb om morgenen ferdig til renne av grde som blekket p et ark lagt i elva. Eller ogs kan jeg sove, men vkne hver gang jeg prver snu meg nr kroppen stivner til ? eller nr jeg prver flytte p den hersens armen/skulderen der jeg i tillegg til alt annet galt har ftt en frozen shoulder.

Jeg er sliten til margen og trene ligger klare i trekanalen hele tiden. Det fles liksom litt som at jeg lper en maraton for ikke ramle ned i en dyp depresjon. Jeg ligger allerede n og vaker et sted der det ikke alltid er s hyggelig, med tanker som gjr at jeg mister troen p meg selv og min styrke til komme gjennom livets utfordringer.

S alts ? jeg tok et skritt tilbake for se hva jeg vil framover. Jeg ser n at jeg vil gjerne vre sammen med dere fine folka som stikker innom bloggen min, og jeg vil veldig gjerne f lov til fortsette flge dere andre bloggere, for dere har s mye spennende, interessant, flott og morsomt komme med. Jeg nsker sammen med dere f lov til dele noe av det jeg bruker tiden min p, det vre seg fotografering, leking med blomster, strikking og skriverier. Jeg vil egentlig bare finne tilbake til den positive dama jeg egentlig er...

Litt smtteri som har pynta opp jula bde her hjemme og hos andre


Et duk-prosjekt som jeg har jobbet med i noen mneder og som havna under et juletre p julaften


Noe annet jeg ser, er at jeg nok skal bruke mer tid p skrivingen min ? alts ? skrivedrmmen min. Jeg vil gjre mer research ? i hvert fall g inn for lre mer om hvordan jeg skal gjre research effektivt. Jeg vil prve tydeliggjre mer for meg selv hva det egentlig er jeg vil f til med skrivedrmmen min; Er det fortelle historien om Kaptein og fru Brunsvik og innejenta Teodora, eller er det f formsatt flere av diktene mine slik at de kan egne seg for dele med andre. Jeg vet ikke enda, men s har jeg da alts noe positivt jobbe med fremover.

Heldigvis er livet mitt kantet med familie og venner som er glade i meg og som stiller opp nr det er behov for det og som sttter meg i de valg jeg m ta for egen del. Jeg har en fantastisk ektemann som alltid er der ? gjennom latter og glede og gjennom trer i smerte og fortvilelse. De er mange som str rundt meg og er heiagjeng og som har tro p at jeg kan klare komme videre ? selv nr jeg selv tviler?


 

S alts, det ble et forholdsvis stort opphold i bloggingen min, og jeg kan ikke love at jeg oppdaterer hver dag eller hver uke, men vit det ? jeg vil komme tilbake, men jeg har funnet ut at enkelte ganger er det kroppen som m f st i fokus, og da kan nok bloggingen bli satt p vent... S hper jeg likevel at dere en gang imellom kan titte innom og hilse p...

 

#fibromyalgi #smerter #jobbsk #ensomhet #skrivedrm #blomsterdekorasjon #kunststrikk 


En kamp gjennom tunge dager, men med et fast tak om hpet...

N er det en stund siden jeg har vrt aktiv her inne p bloggen.


 

Jeg ramla litt utafor stupet igjen og fikk problemer med holde meg fast. Store smerter i hele kroppen. Utfordringer i relasjoner, bde privat og i arbeidssammenheng. Et stadig voksende negativt tankesett der jeg stadig la skylden p meg selv for alt det vanskelige jeg opplever rundt meg. En brennende drlig samvittighet for alt jeg fler at jeg burde gjort, som jeg egentlig har lyst til gjre, men som jeg ikke fr til p grunn av smerter og dumme, tunge tanker.

Kreativiteten druknet i en pl med sorg og selvmedlidenhet.

Nr jeg s begynner komme litt opp til overflata s kan jeg jo begynne sette litt mer, og da sier jeg litt ? alts med store bokstaver LITT ? mer gjennomtenkte og rasjonelle tanker p det som egentlig plager?

     

Hvordan skal jeg klare finne flelsen av tilhre ? eller det virkelig nske tilhrigheten i hverdagen og i livet? Kan jeg finne tilbake?

I hverdagen opplever jeg n forholdsvis store blger av motvilje og nesten raseri i det mtte forholde meg til et milj som er gjennomsyret av negative holdninger, misnye med det meste ? og mistenksomhet om noe skulle synes vre positivt.  

Jeg fler at vi ofte er smilende og blide p utsiden - mens innsiden er likegyldig og tom. Jeg smiler og ler? prver vre positiv? tenker det er jo ikke deres feil at det ikke fungerer?. Dette tror jeg de andre merker seg ? for jeg merker meg jo mye av det samme fra mange av dem.

Det er vemodig tenke p hvor godt det en gang var ? da man hver morgen gledet seg til at dagen skulle starte. Tanken p at man kunne f vre sammen med en gjeng glade mennesker i mange timer, hjelpe hverandre, sttte hverandre, lre av hverandre, f utfordringer og konstruktive tilbakemeldinger og ekte ros?

Det er ikke lenger slik ? i hvert fall ikke for meg. Mange ting er endret. Delvis er det helt andre mennesker og helt andre forutsetninger for gjennomfringen av dagen og de oppgaver som flger den. En annen ting i det er vel at jeg ikke lenger er den samme jeg heller. Livet mitt er sterkt endret i forhold til min helsetilstand. Og dette er jo noe som gjr at jeg fysisk og psykisk har andre behov enn tidligere. Det er ogs slik at jeg p veien har oppdaget at jeg er voksen nok til ikke bare vre nikkedukken som alltid sier ja og ha. Jeg setter foten ned, sier nei og setter krav. Dette er noe ikke alle klarer forholde seg til og da har det da alts i noen av mine daglige kretser blitt slik at jeg fler meg utenfor, uglesett og lite verd.

Jeg vet at dette er MIN kamp. Ingen andre kan ta den for meg. Jeg m kjempe meg opp i stende stilling selv, gjennom smerter og vrange tanker, gi kast p mennesker som jeg fler holder meg utenfor og nede.

Jeg kjemper kampen min ? og vet at jeg har noen p min side. Skulle s gjerne hatt flere der. Fler jeg kunne stttet meg til og hentet inspirasjon og sttte fra, for jeg er s redd for bruke opp av de f jeg har.

Hvis dere tillater ? jeg fikk n veldig lyst til dele et dikt som har vrt delt p bloggen min tidligere ? i et av de aller frste innleggene mine, et som nok ikke ble lest av s mange, s det kan kanskje g likevel? Hele det tidligere innlegget kan dere lese HER


Som i en malstrm

 

Jeg legger hodet bakover for f luft ? der er ingen luft

Jeg strekker ut armene i hp n tryggheten ? der er ingen trygghet

Jeg byer meg ned for finne rttene mine ? der er ingen rtter

 

Som i en malstrm trekkes jeg ned i et kaldt og de mrke

- et sted ingen vil vre

- et sted der du er total verdils som menneske.

 

I mte med overgriperen dr mitt sjeleliv, mitt ndeliv og mitt skaperliv.

I mte med overgriperen dr jeg litt hver dag, litt hver gang jeg m mte ham.

I mte med overgriperen min blir jeg fortvilet, forbannet, trist og oppgitt.

 

Jeg kjemper som i en malstrm

- sparker fra med bena

- strekker meg opp

- legger hodet p skakke

 

S fr jeg likevel litt luft i lungene

- nok til skrike p hjelp

- nok til kjempe imot litt til

- nok til finne noen som kan fortelle meg mitt verd

- nok til at noen ser meg

 

Som i en malstrm virvles jeg rundt i kamp mot det som er vondt i mitt liv, men noen ser meg, noen forteller meg mitt verd og noen gir meg trygghet til sl rot p ny.

 

Jeg kjemper kampen for f lov til st oppreist, p trygg grunn, i visshet om at jeg er nok i kraft av meg selv.

 

Jeg vil kjempe mot min overgriper til den dagen han ligger nede og jeg str seirende over ham og byr han hnden min til hjelp.

 

Helga Sriskantharajah

 

Det er hp der ute! Jeg holder fast i det. Jeg tar den hnden som rekkes meg og holder fast som gjelder det livet. Her er mitt hp i hengende snre og jeg slipper ikke! Aldri! Jeg vil s mye mer med livet mitt!

#dikt #ensomhet #tungetanker #kamp #tilhrighet #hp

 

Det krever meg

En travel dag gr mot slutten for ei som er oppe lenge fr de fleste andre engang har tenkt p st opp. Jeg har jo lyst til holde gang i bloggen ogs i dag, men kjenner at det som ligger meg nrmest p hjertet i dag blir en litt for heftig flelse - jeg er ikke en gang sikker p om det er noe jeg br dele akkurat n. S da blir det i dag en liten fortsettelse fra grsdagen. Jeg jobber som dere skjnner med f til mer lys og glede i livet mitt - og stappe alt som tapper meg for energi i et hjrne der det ikke gjr noen skade.

 
Det kan vre litt vei g i motbakke og mrke for finne lyset

For den fdte pessimist er dette en stor oppgave. S da m pessimisten jobbe mot i hvert fall kunne bli realist - om ikke optimist... 

Det er en realitet at alt her i verden koster oss noe - s m vi finne ut om vi er villige til betale den prisen som gjelder. Klarer vi sette fokus p det som betyr mest for oss - i hjertet - ikke i lommeboka eller for n opp p den sosiale rangstigen? Vi har valg som m tas; velger vi positivitet og fremgang, negativitet og stillstand, glede eller sorg. Det er vrt valg - som vi m st for hele kampen gjennom. Ved dette vil vi p et eller annet tidspunkt st som vinnere - eller tapere i eget liv. Veloverveide valg er en viktig detalj her...

Av disse tankene kom i dag dette lille diktet trillende ut av fingrene mine...


Det krever meg

 

Det positive i livet

- det krever meg

Det vakre i livet

- det krever meg

Det omtenksomme i livet

- det krever meg

Hvorfor slites man med det som er fint??

- burde ikke det vre lett motta?

Det positive krever

- min kamp mot det negative i livet.

Det vakre krever

- min kamp mot ondskap og nedbryting

Det omtenksomme krever

- min kamp mot det ta imot hjelp.

Er kampen verdt ta?

Ja! Lyset finnes der nr gardinet trekkes fra. 

H. Sriskantharajah

#negativitet #positivitet #kamp #foto #naturfoto #dikt#livet

Les mer i arkivet Oktober 2018 September 2018 August 2018