BIT MEG I RÆVA!

Nytelse...

Skal man stoppe når kroppen sier takk for seg?  Nå er det jo sånn at det å lære å forstå hva kroppen forteller deg kan være vanskelig. Og det kan jo også være slik at når du har kommet dithen at  du har lært dette, så vil det faktisk begrense mange deler av livet ditt, dersom du ikke skal presse kroppen utenfor grensene innimellom. 

Jeg har snakket med en del mennesker som, akkurat som jeg selv, sliter med kroniske smerter, utmattelse, søvnvansker og så videre - og felles for oss alle er at vi for å unngå smerter resten av dagen - og kanskje i mange dager etterpå -gir oss! Vi avslutter den aktiviteten eller det husarbeidet som gir den belastningen vi kjenner igjen som "bit-meg-i-ræva-aktivitet". 

Det er lett å føle seg både utgått og fragått...

Likevel - MÅ vi la oss begrense til enhver tid? Er det noe som er verdt den "bit-meg-i-ræva"-følelsen? 

Svaret for min del må bli: Nei, jeg lar meg ikke alltid begrense, og... ja, noen ting er verdt all smerte som varer og rekker i timer, dager og uker etter at jeg har tatt meg ut på noe jeg virkelig vil være med på. Vær så god - BIT MEG I RÆVA!

I sommer har jeg gjort nettopp dette - skjøvet på kroppens begrensninger og ja, jeg har betalt forholdsvis dyrt for det, men så har jeg da også fått oppfylt en av mine største drømmer nettopp ved å gjøre dette. Jeg fikk, litt på etterskudd, bursdagsgaven fra min mann - på hans bursdag - En tur til Gaustatoppen!

Gaustadtoppen...

Vi leste i turistinformasjonen at turen skulle være best å gå fra Stavsro. Her skulle det være 4 km til toppen. Turen skulle passe for alle - selv barnefamilier, og det skulle ta ca 2,5 time hver vei (hadde selvinnsikt nok til å innse at vi nok måtte legge på noen timer for å klare turen, altså, bare så det er sagt). I en annen brosjyre leste vi at det den siste delen mot toppen skulle være litt ekstra vanskelig å gå på grunn av mye steinur - så det var anbefalt med gode sko. Vi overså helt brosjyren om Gaustabanen, forsikret oss bare om at den gikk...

Vi parkerte ved Stavsro, sekk på ryggen, kamera på brystet og nye, gode fjellsko på beina - og så vi la i vei. Vi koste oss på tur, bestemte oss for at vi skulle ikke gå etter klokka. Målet var å ha en fin tur, ta masse bilder og bare nyte - for på den måten til slutt å nå toppen. Kroppen sa ifra nesten umiddelbart. VONDT! SMERTE! VIL IKKE! STOPP! Men vi gikk, vi tok bilder og vi gikk. Stadig kom det andre "fjellgeiter" - både store og små, unge og gamle som passerte oss etter et smil eller en liten, hyggelig passiar. Vi tok bilder og vi gikk. Vi stoppet opp og spiste litt etter et par timer. Og når vi så kom videre fikk vi beviset for at den siste delen av fjellsiden var dekket av steinur! Det ble straks vanskeligere å gå. Takk for gode fjellsko!


 

 

Nå ble det virkelig vanskelig å gå videre. Alt skrek - SNU! Men hjertet mitt ville ikke oppgi denne sjansen. Alt skrek - HUSK DETTE VIL KOSTE! Men hjertet mitt var villig til å betale. Det var et puslespill ut av en annen verden å plassere føttene slik mellom steinene at du kunne klare å komme et skritt videre uten å miste balansen og gå på tryne. Jeg sliter med et dybdesyn som tuller det til for meg ganske ofte - og har i utgangspunktet en svært dårlig balanse - så det ble fryktelig tungt å gå. Flere ganger måtte jeg stoppe opp. Smertene tok overhånd, og frykten for ikke å klare det satte i gang "vannverket". Fortsatt kom det "fjellgeiter" sprettende oppetter fjellsida, nærmest som om de ikke la merke til den steinura vi gikk i!

 

 

Nå fikk jeg kjenne på hva det betyr når vilt fremmede mennesker kommer med oppmuntring og hjelp. Stadig fikk jeg hyggelige kommentarer som: "Fy søren du er tøff! Mange ville ha gitt seg for lenge siden" eller "Hold ut! Nå er det ikke så langt til toppen". Så da gikk jeg jo videre. På dette tidspunktet hadde kamerat mitt havna i sekken på ryggen. Det var komplett umulig å styre med både fotografering, kravling i steinura og tørking av tårer samtidig.

 

Jeg kravla så godt det lot seg gjøre, jeg måtte stoppe opp og ta ei ny skive brød, litt drikke og påfyll av smertestillende, og kravla meg videre. Forsiktig, forsiktig, ett skritt av gangen. Finne fotfeste for høyre fot før du løfter venstre, sånn ja... NEI! FA...! Brillene mine!!!! Fram med armene! Ikke treff den steinen! BANG!!! Der lå hele kjærringa - så lang ho var mitt i steinura på Gaustatoppen! Fytti katta for en smerte! Fingrene hadde nesten blitt sittende fast mellom steinene og knær og legger hadde fått seg en stygg smell. Høyre legg var så vond at nå var jeg nesten klar for å gi opp. Herre mann! For et strev

 

Men så sitter jeg der og nesten hulker av smerte og fortvilelse - og så kommer nye "fjellgeiter". Noen stryker meg over armen, andre sier at nå nærmer vi oss toppen - og noen spør til og med om de skal ta sekken min med opp til toppen for meg! Så gikk vi selvfølgelig videre opp mot toppen. 

Nå begynner folk å komme ned! De samme som tidligere sa at det ikke var langt igjen! Nå fristet de med at det fortsatt ikke var langt igjen til toppen, de kom med råd for hvordan jeg skulle komme meg videre- og med lovnad om at det på toppen skulle være mulig å få kjøpe verden beste vafler. Så vi gikk, vi kravla og gikk, og kravla enda litt til. 

 

Når da Gaustatoppen turisthytte kom til syne i tåkehavet, da var jeg ferdig... Helt ferdig. Jeg skulle nesten ikke ha klart å flytte beina, men vi fikk en liten runde på toppen - og en vaffel og litt brus. Vaffelen var deilig den, men kanskje mest fordi jeg var både sliten og sulten. Men jeg vet ikke om dere kan tenke dere hvor lykkelig var der jeg sto på toppen. Det var ikke sikt mer enn noen meter utover, Ikke akkurat det flotteste utgangspunktet for å få tatt vakre bilder! Bilder??? Null betydning! Jeg var på Gaustatoppen og hadde med det fått oppfylt en gammel drøm!

Jeg møtte masse omsorg og hadde mange hyggelige passiarer med ukjente mennesker på veien opp - og på toppen. Og jeg hadde verdens beste turkamerat! Uten mannen min hadde ikke dette vært mulig. Han kunne sikkert ha vært både opp og ned - og opp igjen innen jeg kom opp. (6 timer og 10 minutter! Jeg synes jeg skal ha for utholdenheten min, i hvert fall). Mannen min var ved min side hele tiden, inspirerende, oppmuntrende, tålmodig, støttende og kjærlig i hver eneste av mine nedturer og gråtetokter. Jeg elsker den mannen!

Vi tok Gaustabanen ned - en helt fantastisk innretning - en som gjør det mulig for meg en gang å få tatt magiske bilder utover 1/6 av av vårt vakre land. For da skal jeg ta banen både opp og ned. Jeg har gått til toppen, check, ferdig! Nå er det bildene og ikke turen jeg er ute etter. 

Gaustabanen - en fantastisk innretning...

 

Men fikk jeg betale? - Ja, gjett om! Men det var verdt det - Bare BIT MEG I RÆVA!.

Jeg har vært på Gaustatoppen! 1883 moh.!

Tralla la, tralla la, tralla lei ♫♪♪♫♫♪♪

 

#gaustatoppen #gaustatoppenturisthytte #gaustabanen #fjelltur #topptur #ferie #bursdagsgave #fibromyalgi #kroniskesmerter #omtanke #passiar #turkamerat #verdensbestemann #bitmegiræva

 

 

 

12 kommentarer

13.08.2017 kl.13:12

Fantastiske Helga og Sri❤💙 Utrolig godt jobba👍💪

Helga Sriskantharajah

13.08.2017 kl.17:53

Anonym: Tusen takk, hvem du nå enn er :-) Nå kan jeg sitte her og lure ;-) Og så jeg som nesten ikke er nysgjerrig heller da!
Ååååååå nå gråt jeg nesten med deg............................. <3 <3 <3

Fantastisk mestringsfølelse <3 <3 <3

Du har vært på Gaustadtoppen tralalalalalala <3

Så bra!!!!!!!

Nå kan du ta banen så mye du vil :-D

Helga Sriskantharajah

13.08.2017 kl.17:55

Etdiktomdagen: Tusen takk <3 Ja, den mestringsfølelsen vokser nesten litt for hver gang jeg tenker på at jeg faktisk kom på toppen :-) Og ja, når jeg skal til topps neste gang gjør jeg det med god samvittighet ved hjelp av banen :-D

maiken

13.08.2017 kl.14:43

Du har tydeligvis "guts" så det holder når du trosser smertene slik...

Synd med den tåken, men bra man slapp å gå ned igjen..

Fint innlegg!

Helga Sriskantharajah

13.08.2017 kl.17:59

maiken: Tusen takk for hyggelig tilbakemelding. Tar fram den "guts'en" som behøves når jeg virkelig trenger den. Veldig glad for å kunne ta banen ned, og som sagt er det jo bare å ta banen opp igjen en dag det ikke er tåke :-)
Titt gjerne innom igjen <3

annebe

13.08.2017 kl.16:12

Gratulerer med bra gjennomført..og det så ut som en flott opplevelse til tross for plager og tåke.. Presser meg også ofte langt over tålegrensa..her gjelder det å finne en balanse , for litt må man jo oppleve om man skal" ha et liv"... Ønsker deg ei fin kommende uke <3

Helga Sriskantharajah

13.08.2017 kl.18:01

annebe: Tusen takk! Ja, det er vel balanse det handler om mye av dette. Man må jo kunne ha et liv med litt opplevelser selv om man har plager som kan være begrensende. Ofte er det jo opplevelsene vi lever videre på :-)
Ha en glad uke <3

dvergpinschere i mitt hjerte

13.08.2017 kl.17:30

så flott!! og så tøff du er!! jeg har også hatt lyst..men tørr ikke...og foreløpig har jeg ikke en mann som har hatt så lyst..så ingen som presser meg..MEn den banen..DEN kan vi prøve...Du er jammen ikke redd nei..og ja..jeg gjør ganske ofte ting som biter meg etterpå..men det er som regel verdt det...ikke alltid..man bare MÅ prøve..MÅ gjøre det...Flotte bilder, og så koselig å få være med deg opp på toppen!!

Helga Sriskantharajah

13.08.2017 kl.18:05

dvergpinschere i mitt hjerte: Nei, jeg er nok ikke så skvetten når det kommer til slike ting - for det handler bare om meg. Det som biter etterpå det biter ingen andre enn meg :-) Da er det lettere å være tøff.
Gaustabanen anbefales på det sterkeste - og du som er så god på å ta bilder ville jo få mye gull der oppe på en godværsdag!
Tusen takk for følget til toppen, koselig å ha deg med <3

Jeanett Mikkelsen

13.08.2017 kl.18:12

Oi, dette vet jeg ikke om jeg hadde klart engang! Og jeg er 24 år og forsåvidt sprek! Veldig bra jobba :-)

Helga Sriskantharajah

13.08.2017 kl.18:20

Jeanett Mikkelsen: Selvfølgelig hadde du klart dette, Jeanett :-) Saken er bare interesse. Er interessen på plass blir motivasjonen større og da klarer man. Jeg er sikker på at når det kommer til saker der du selv er interessert så kan nok også du strekke strikken din langt.
Takk for hyggelig tilbakemelding <3

Skriv en ny kommentar

Helga Sriskantharajah

Helga Sriskantharajah

48, Moss

Jeg ser et liv og strekker meg etter det. Familie og gode venner er uvurderlige for meg, der finner jeg meg selv. Jeg er sterkt opptatt av rettferdighet og menneskers følelse av egenverd. Jeg elsker blomster, slapper av med kunststrikk og god litteratur.

Kategorier

Arkiv

hits